Høyere yrkesfaglig utdanning i vekst

Vi sammenligner landene langs tre tematikker: i) søkning og deltakelse som et uttrykk for etterspørselen av utdanningene, både fra søkerne og arbeidslivets side, ii) finansieringsmodeller og styringsmekanismer og iii) fagskoleutdanningenes nivåplassering i de nasjonale utdanningssystemene.

Den norske fagskolesektoren vokser raskere enn noen annen del av utdanningssystemet, og den står nå i en fase hvor dens rolle og funksjon skal meisles ut og institusjonaliseres. Et hovedspørsmål er hvordan fagskolesektoren best finner sin balanse mellom å være fleksibel og arbeidslivsrettet når den samtidig skal være en del av det høyere utdanningssystemet. Dilemmaer og spenninger i de forestående veivalgene for sektoren motiverer denne komparative analysen av fagskolesektorene i Norge, Danmark og Sverige.

Vi sammenligner landene langs tre tematikker: i) søkning og deltakelse som et uttrykk for etterspørselen av utdanningene, både fra søkerne og arbeidslivets side, ii) finansieringsmodeller og styringsmekanismer og iii) fagskoleutdanningenes nivåplassering i de nasjonale utdanningssystemene.

Høyere yrkesfaglig utdanning står høyt på den kompetansepolitiske dagsorden

På tvers av Skandinavia er oppmerksomheten mot kortere yrkesrettede høyere utdanningsforløp styrket de senere årene. Fagskolene som tilbyr høyere yrkesfaglig utdanning får en stadig mer fremtredende rolle. Alle landene opplever vekst i søkertall i takt med økt etterspørsel i arbeidslivet, der høyere yrkesfaglig utdanning ses som et sentralt virkemiddel for å møte omstillingsprosesser og kompetanseknapphet.

De skandinaviske landenes fagskoletilbud skal på den ene siden gi faglærte og arbeidstakere mulighet til å ta høyere utdanning innen relevante fagfelt. På den andre siden skal fagskolene møte arbeidslivets behov for fleksibel omstilling gjennom å tilby kortere kurs. Disse to funksjonene vektes ulikt i Norge, Sverige og Danmark. Den svenske yrkeshögskolan tilbyr i hovedsak fleksible kurs av begrenset varighet. Det danske erhvervsakademiet har lenge hatt et tilsvarende fleksibelt tilbud av etter- og videreutdanning for voksne, men fagskolen er mer etablert som heltidsutdanning. Norsk høyere yrkesfaglig utdanning står i en mellomposisjon og i en viktig utviklingsfase, der sektoren både vokser raskt som følge av målrettet politikk og samtidig forhandler om sin plass og rolle i utdanningssystemet.

Finansieringsmodellene gir ulik styringskapasitet, forutsigbarhet og fleksibilitet

Finansieringen av fagskolesektoren står i et spenningsforhold mellom behovet for forutsigbar og stabil basisfinansiering og ønsket om fleksibilitet og rask tilpasning til endrede kompetansebehov i arbeidslivet. Svenske fagskoleutdanninger er statlig finansiert gjennom årlige bevilgninger, forvaltet av en nasjonal myndighet som godkjenner utdanningstilbud etter arbeidslivets behov. Finansieringen er resultatbasert og tidsavgrenset, slik at utdanninger jevnlig må godkjennes på nytt for å sikre relevans og kvalitet. Den danske sektoren er fullfinansiert av det offentlige gjennom statlige tilskudd fordelt etter en takstmodell som gir lærestedene tilskudd per student, fordelt på skoleundervisning og praksis. Som heltidstilbud er fagskoleutdanning i Danmark gratis, mens de kortere kursene som tilbys arbeidstakere, betales av studentene. Det finnes gode muligheter for støtte til livsopphold, altså lønn under utdanning for arbeidstakere i etter- og videreutdanning, særlig for arbeidstakere dekket av tariffavtale. Fagskoleutdanning er i hovedsak gratis i Danmark og Sverige, men for norske fagskoler gjelder ikke gratisprinsipper. Skolepenger utgjør omtrent en tredjedel av sektorens samlede finansiering.

Det er spenninger mellom finansiering av lengre, helhetlige og gradsgivende utdanningsløp (for eksempel ett- til toårige programmer) og kortere, fleksible kurs rettet mot etter- og videreutdanning, som gjerne har andre kostnadsstrukturer og målgrupper. Dette aktualiserer forholdet til gratisprinsippet, der særlig innslag av egenbetaling kan utfordre tradisjonelle skandinaviske utdanningspolitiske idealer. Sammenlignet med universitets- og høyskolesektoren har fagskolene i Norge gjennomgående lavere finansiering per student og en større andel prosjektbaserte midler. Dette har bidratt til høy omstillingsevne, men reiser spørsmål om langsiktig kvalitet og institusjonell utvikling i sektoren.

Ulike modeller for oppnåelse av læringsutbytte og innplassering i nasjonale kvalifikasjonsrammeverk

Landene har valgt ulike løsninger på hvordan fagskolesektoren skal henge sammen med resten av høyere utdanning, samtidig som den beholder sin praksisnære egenart. Den svenske modellen fremstår som særlig skalerbar når det gjelder kortsiktig kompetanseutvikling for arbeidslivet, mens den norske og danske modellen i større grad vektlegger institusjons- og kapasitetsbygging. Yrkesfagene i Danmark har tradisjonelt utgjort en separat søyle i utdanningssystemet. Dette er i endring, og erhvervsakademiene skal i dag bidra til å skape mobilitet på tvers av utdanningsfelt. Fagskolesektoren i Danmark har siden 2013 vært organisert sammen med profesjonsbachelorutdanninger. Kortere høyere yrkesfaglige utdanning utgjør dermed en egen kategori i det høyere utdanningssystemet. Fagskoleutdanning gir mulighet til påbygg til relevant yrkesbachelor og diplomutdanninger gjennom «top-up»-forløp. I Danmark er fagskoleutdanning i hovedsak plassert på nivå 5 i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk, men overganger gjør det mulig å videreutdanne seg til nivå 6 og 7. Sverige har derimot utviklet en tydeligere parallellstruktur, der yrkeshögskolan er sterkt arbeidslivsforankret og plassert i kvalifikasjonsrammeverket med egne læringsutbyttebeskrivelser som vektlegger anvendt kompetanse og yrkesrelevans. I Norge er fagskoleutdanningene tydelig definert som en egen søyle med egne læringsutbyttebeskrivelser på nivå 5 i kvalifikasjonsrammeverket, og arbeidet har startet med å utrede innplassering på nivå 6 og 7 på linje med bachelor og master.