De fleste kommuner har en form for ordning for arbeidstøy, men det er betydelig variasjon i hvilke tjenesteområder som omfattes og hvordan ordningene er innrettet. I denne rapporten kartlegges ordninger for arbeidstøy i norske kommuner og fylkeskommuner. Rapporten er basert på en spørreundersøkelse til ledere og hovedtillitsvalgte samt kvalitative intervjuer med de lokale partene i ti kommuner.
Tema for denne rapporten er hvordan ordninger om arbeidstøy er etablert i norske kommuner og fylkeskommuner, hva lokale særavtaler om arbeidstøy regulerer, og hvordan lokale prosesser om etablering av slike avtaler gjennomføres. Med arbeidstøy menes tøy som skal brukes i arbeidet, men som ikke er verneutstyr. Rammene for de lokale særavtalene er fastsatt i en sentral særavtale mellom KS og forhandlingssammenslutningene (SGS 1002).
For å besvare problemstillingene er det gjennomført en spørreundersøkelse blant ledere i kommuner og fylkeskommuner og en tilsvarende undersøkelse blant hovedtillitsvalgte. I tillegg er det gjennomført kvalitative intervjuer med ledere og hovedtillitsvalgte i ti kommuner. Vi har også innhentet og analysert en rekke lokale særavtaler.
Arbeidstøyordninger
De aller fleste kommuner har en form for arbeidstøyordning, men det er betydelige forskjeller i hvilke tjenesteområder som omfattes. Ordninger er vanligst innen tekniske tjenester, renhold, barnehage, sykehjem og hjemmebaserte tjenester. Åtte av ti ledere oppgir at kommunen har en lokal særavtale om arbeidstøy, og slike avtaler er vanligere i store og mellomstore kommuner enn i de minste.
Avtalebaserte ordninger er mest utbredt i barnehager og hjemmebaserte tjenester, og minst utbredt innen undervisning. Administrative ordninger er vanligst innen tekniske tjenester, hjemmebaserte tjenester og renhold, og minst vanlig innen oppvekstområdet. De fleste avtalene omfatter flere tjenesteområder. Rundt sju av ti kommuner har én avtale som dekker flere sektorer, mens én av ti har ulike avtaler for hver sektor.
Avtalene er som regel avgrenset til bestemte arbeidsoppgaver eller stillinger, og de begrenses ofte også etter ansettelsesform, for eksempel ved at deltidsansatte omfattes forholdsmessig eller at små stillinger og korte vikariater faller utenfor. Det er stor variasjon i detaljeringsgrad. Avtalene kan deles inn i tre hovedkategorier: detaljerte avtaler som regulerer hvilke plagg som skal utleveres eller refunderes for ulike stillinger, avtaler med alternative ordninger der enhetsleder i samråd med tillitsvalgte kan velge mellom disse, og overordnede avtaler. De overordnede avtalene er relativt korte og legger gjerne beslutningsmyndigheten ned på enhetsnivå eller til det enkelte tjenesteområde.
Forhandlingsprosesser
Flertallet av avtalene er inngått i løpet av de siste fem årene, selv om det også finnes eldre avtaler. I hovedsak har partene kommet til enighet gjennom forhandlinger, mens lokal nemnd i liten grad er benyttet. Et flertall av kommunene har brukt partssammensatte arbeidsgrupper for å utrede behovet for arbeidstøy, særlig i større kommuner og i kommuner med nyere avtaler.
Det er ulike vurderinger mellom partene når det gjelder tilfredshet med avtalene. Blant lederne oppgir 56 prosent at begge parter er fornøyde, mens tilsvarende andel blant tillitsvalgte er 36 prosent. Arbeidstakersiden trekkes oftest fram som den misfornøyde parten. Arbeidstøy er på agendaen i mange kommuner, og om lag 40 prosent av både ledere og tillitsvalgte oppgir at én eller begge parter ønsker endringer. Som regel er det arbeidstakersiden som har fremmet krav, særlig knyttet til hvilke yrkesgrupper som skal omfattes og hvilke typer arbeidstøy arbeidsgiver skal dekke. Arbeidsgiver har i mindre grad konkretisert egne krav. Tillitsvalgte vurderer gjennomgående avstanden mellom partene som større enn det lederne gjør.
Hva omfatter ordningene om arbeidstøy?
Ordningene kan innrettes som utleveringsordninger, refusjonsordninger eller som klesgodtgjørelse. SGS 1002 åpner for utleveringsordninger som hovedregel og refusjon der dette er mer hensiktsmessig. De fleste kommuner har utleveringsordninger innen tekniske tjenester, renhold, sykehjem og hjemmebaserte tjenester. Om lag halvparten har dette også i barnehager og andre helse- og sosiale tjenester. Refusjonsordninger og klesgodtgjørelse er særlig utbredt innen oppvekstområdet. Innen andre helse- og sosialtjenester finnes alle typer ordninger. Intervjuene tyder på at klesgodtgjørelse særlig benyttes der ansatte primært bruker privat tøy.
Administrative ordninger uten avtalefesting er relativt sjeldne, og de skiller seg ikke tydelig fra avtalefestede ordninger. Klesgodtgjørelse varierer i størrelse, men det vanligste er mellom 1000 og 3000 kroner per år. I mange tilfeller er partene klar over at klesgodtgjørelse ikke er i tråd med hensikten i SGS 1002, men ordningen velges av praktiske hensyn eller videreføres fra eldre ordninger.
De fleste sykepleiere, helsefagarbeidere og renholdsarbeidere har standardiserte inneklær, mens ansatte i tekniske tjenester vanligvis har standardisert yttertøy og verneutstyr. Det er stor variasjon i om sko omfattes av ordningene, og dette kan være et stridstema lokalt. På sykehjem og i hjemmesykepleien er det som regel arbeidsgiver som sørger for vask av arbeidstøyet, mens det i andre tjenesteområder oftest er den ansatte som har ansvar for vask. Få kommuner kompenserer økonomisk der de ansatte må stå for vask.
Intervjuene viser at partene lokalt til dels har ulike syn på hvordan ordningene bør utformes, og preferansene varierer også mellom kommuner. Både ledere og tillitsvalgte peker på at mannsdominerte tjenesteområder ofte har mer omfattende ordninger enn kvinnedominerte yrker.
