Notatet presenterer en gjennomgang av statlig eierskap i Norge i etterkritstiden med hovedvekt på industribedrifter samt en diskusjon av teoretiske begreper om styring og ledelse av foretak.
Motivene for statlig eierskap har vært mangfoldige og de har variert over tid. Dels har ønsket om samfunnsstyring og sektorpolitisk styring ligget bak, dels næringspolitiske be-grunnelser, dels krav om styring og kontroll med naturressurser, dels finansielle motiver og dels mer situasjonsbetingende begrunnelser. Diskusjonen om statlig eierskap har hele etterkrigstiden kretset rundt to dilemmaer: Forholdet mellom bedriftsøkonomisk lønnsomhet og samfunnsmessig lønnsomhet og forholdet mellom statsselskapenes forretningsmessige autonomi og statlig kontroll.
Statsbedriftene har uten tvil hatt sine opp- og nedturer. De har vært gjenstand for mye negativ oppmerksomhet og opplevd store prestisjenederlag. De økonomiske tapene har til tider vært formidable. Statlig eierskap har ved flere anledninger ført til at økonomiske faresignaler ble oppfattet for sent. Men dette gir oss ikke grunnlag for å konkludere med at statseierskap entydig er ineffektivt. Statseierskap har sikret en stabil utvikling av sentrale industriforetak, og vært en vesentlig betydning for utviklingen av dagens industristruktur.