Lønnsforhandlinger dreier seg om hvordan kollektive aktører fordeler goder og onder på vegne av sine medlemmer. For å øke sjansen for enighet fremfor arbeidskamp, kan staten bidra med et apparat for konfliktløsning. I Norge skjer dette i form av megling og voldgift, utøvd av riksmeglingsmannen og rikslønnsnemnda.
I denne avhandlingen studeres konfliktløsningen i de sentrale forhandlingene i Norge, med hovedvekt på perioden fra og med 1978. Denne perioden kjennetegnes av et svært vekslende klima mellom de to hovedaktørene, LO og NHO (N.A.F.). Videre utfordres de etablerte dominansforholdene i kommunal sektor av de to nye hovedorganisasjonene, YS og AF. I tillegg kommer den konfliktfylte oljesektoren, som i begynnelsen er organisert på utsiden av den norske forhandlingsmodellen. Som resultat blir konfliktløsningen omstridt, samtidig som dens bidrag til samordning, både av forhandlingenes forløp og utfall, blir avgjørende for både hovedaktørene og staten.
Spenningsforholdet mellom frie forhandlinger, konfliktløsning og samordning i Norge, utdypes gjennom en sammenligning med de sentrale lønnsforhandlingene i Danmark og Sverige. I alle tre land er antallet aktører økende, mens forhandlingene styres av lover og regler som i stor grad ble etablert på begynnelsen av vårt århundre. Likevel er situasjonen på midten av 1990-tallet preget av stabilitet i Norge og Danmark, mens vilkårene for samordning i Sverige er betydelig svekket.
