Den norske arbeidslivsmodellen kjennetegnes blant annet av et nært samarbeid mellom ansatte og ledelse i virksomhetene, gjennom representative samarbeidsorganer og ved direkte medvirkning. Samarbeidet anses å være til fordel for begge parter ved at det legitimerer og forankrer beslutninger, skaper lojalitet og bidrar til utvikling og verdiskaping. Dette uttales fra både fagbevegelse og arbeidsgiverhold med jevne mellomrom.
Hva gjør de norske bedriftene når de i økende grad etablerer seg, og har omfattende virksomhet, i andre land med annen kultur og andre arbeidsmarkedsregimer? Tar de med seg elementer fra den norske arbeidslivsmodellen, eller oppfører de seg som hvilke som helst andre bedrifter i de landene de kommer til? Og – om de skulle ønske å innføre «norske» ordninger – er dette praktisk mulig?
På grunnlag av intervjuer med ledere og fagforeningsrepresentanter i en rekke norskeide bedrifter i Brasil, India og Estland og i morselskapene her hjemme, beskrives erfaringer med uteetableringene, arbeidsvilkår og samarbeidsforhold mellom ledelse og ansatte i tre land med omfattende norske investeringer. Studien er i første rekke kartleggende, men rapporten prøver også i lys av foreliggende teori å forklare de funn som er gjort.
