Sammendrag

Bakgrunn

I denne rapporten analyserer vi på statusen for og utviklingen av ulike tilknytningsformer i arbeidsmarkedet. Med tilknytningsformer menes her fast eller midlertidig ansettelse, lønnstaker eller selvstendig næringsdrivende, eventuelt ikke-ansatt lønnstaker eller om arbeidstaker er utleid gjennom et bemanningsselskap. Disse formene for tilknytning er kartlagt gjennom et fireårig forskingsprosjekt på oppdrag av Arbeids- og sosialdepartementet. Ett tema som er viet spesiell oppmerksomhet, er om og hvordan bruken av midlertidige ansettelser har endret seg i etterkant av lovendringen i 2015, der det ble innført en generell adgang til å ansette midlertidig inntil 12 måneder.

Data

Vi har benyttet ulike datakilder for å beskrive utviklingen i ulike tilknytningsformer. Arbeidskraftundersøkelsene (AKU) er en sentral kilde, og vi har fått gjennomført tre tilleggsundersøkelser, med særlig vekt på midlertidige ansettelser. Vi benytter også AKUs panel for å se på overganger mellom ulike statuser i arbeidsmarkedet. Arbeidsgivers bemanningsstrategier er kartlagt gjennom en egen spørreundersøkelse blant virksomheter. Vi har i tillegg tatt flere ulike datakilder i bruk for å beskrive bemanningsbransjen og omfanget av utleide arbeidstakere.

Midlertidige ansettelser

I 2017 oppgir 8,4 prosent av lønnstakerne at de har en midlertidig ansettelse. Dette er litt høyere enn i 2014 og 2015, men litt lavere enn i 2016. Sett over tid, har andelen midlertidig ansatte vært stabil det siste tiåret. Andelen midlertidige ansettelser er høyest blant unge arbeidstakere, og for denne gruppen har det også vært en liten vekst i andel midlertidig ansatte over de siste tre–fire årene. Kvinner har noe oftere enn menn en midlertidig ansettelse, og kjønnsforskjellene er stabile over tid. Arbeidstakere med kun grunnskole befinner seg oftest i en midlertidig ansettelse, mens det for øvrig kun er små forskjeller etter utdanning. Når vi kontrollerer for ulike kjennetegn ved arbeidstakeren i en regresjonsundersøkelse, peker de med kortest og lengst utdanning seg ut ved høyere sannsynlighet for å være midlertidig ansatt.

Midlertidige ansettelser er mer vanlig i offentlig sektor og privat tjenesteyting enn i vareproduksjon. Undervisning, helse- og sosialtjenester, overnatting og serveringsvirksomhet, forretningsmessig tjenesteyting og kultur- og annen tjenesteyting er bransjer med høyest andel midlertidig ansatte. Det er ingen vesentlige endringer over tid i hvilke bransjer som har mange og hvilke bransjer som har få midlertidig ansatte.

Midlertidig ansettelse er mest vanlig blant deltidsansatte, og særlig blant de som kombinerer en deltidsjobb med annen hovedaktivitet, for eksempel studier/skolegang. Arbeidstakere som er nye på arbeidsplassen har oftest en midlertidig ansettelse, mens andelen midlertidig ansatte er lav blant de som har tre års ansiennitet eller mer. Dette betyr at mange nyansatte tilbys en midlertidig stilling, men at disse enten går over i fast ansettelse eller at arbeidsforholdet avsluttes etter noe tid.

Flertallet av ansatte har kontrakter som ikke strekker seg langt fram i tid, eller de har en ansettelse der tidspunkt for avslutning ikke er fastsatt. Kun 10 prosent sier at deres nåværende ansettelse er avtalt å vare mer enn ett år fram i tid. Ganske mange midlertidig ansatte har kort ansiennitet hos sin arbeidsgiver, mens en drøy femtedel har lang ansiennitet i betydningen at de har vært ansatt sammenhengende i to år eller mer.

Andelen midlertidig ansatte som ønsker fast stilling (ufrivillig midlertidig ansatt), har økt over tid. I 2016/2017 oppgir 64 prosent at de ønsker fast stilling, og flertallet av disse har forsøkt å oppnå dette. Midlertidig ansatte deltar sjeldnere enn fast ansatte i uformell opplæring på arbeidsplassen. Forskjellene mellom fast ansatte og midlertidig ansatte blir mindre hvis vi ser bort fra de som kombinerer studier med deltidsjobb. Sammenlignet med deltidsansatte i fast ansettelse, er deltidsansatte i midlertidig stilling langt oftere undersysselsatt eller i en stilling som er mindre enn det arbeidstaker ønsker.

Nærmere om midlertidige ansettelser

Vi benytter tilleggsundersøkelser til AKU for å beskrive flere kjennetegn ved midlertidige ansettelser. Vi har særlig lagt vekt på å se om ansettelsene har kjennetegn som samsvarer med de unntakene fra fast ansettelse som arbeidsmiljøloven åpner for (bokstav a til e). Et viktig formål er å se om midlertidige ansettelser har endret seg etter innføringen av den såkalte generalparagrafen i arbeidsmiljøloven, som åpner opp for midlertidig ansettelse inntil ett år uten begrunnelse.

16 prosent av midlertidig ansatte oppgir at de har en opplæringsstilling i 2016/2017, noe som er litt høyere enn i 2014.

25 prosent oppgir i 2016/2017 at de vikarierer for noen som er fraværende. Dette er litt færre enn i 2014.

Knappe 20 prosent er ansatt på et tidsavgrenset prosjekt, og andelen er stabil. Et stort flertall av disse sier at arbeidsoppgavene ikke skiller seg fra det som utføres av andre arbeidstakere i virksomheten.

Om lag 20 prosent svarer at de er ansatt som tilkallingsvikar eller på grunn av en arbeidstopp.

Alt i alt klassifiserer vi om lag tre fjerdedeler av midlertidig ansatte inn under en av de fire kategoriene ovenfor. Andelen som forblir uklassifisert, er noenlunde den samme i 2014 (24 prosent) som i 2016/2017 (27 prosent).

I 2016 og 2017 spurte vi om arbeidstakere var midlertidig ansatt etter den nye bestemmelsen i arbeidsmiljøloven (generalparagrafen). 15 prosent av midlertidig ansatte svarer at deres ansettelse var begrunnet i generalparagrafen, 52 prosent svarer nei, mens 33 prosent ikke vet. Dette er et krevende spørsmål for arbeidstakere som gjerne er nye på arbeidsplassen, og de som svarer ja, skiller seg i liten grad ut fra de som sier nei. Vi er derfor usikre på om arbeidstakerne svarer riktig på dette spørsmålet.

Bruken av generalparagrafen er også kartlagt i spørreundersøkelsen blant virksomheter som ble gjennomført i mai 2016. Seks prosent av virksomheter med fem ansatte og mer svarte at de hadde brukt bestemmelsen, mens ytterligere 4 prosent oppga at de sannsynligvis ville bruke bestemmelsen i løpet av året.

Vi ønsket også å vite hva midlertidig ansatte gjorde før nåværende ansettelse, og om dette endrer seg etter lovendringen i 2015. Knappe halvparten av de midlertidig ansatte kom fra en annen jobb, enten fra en annen midlertidig ansettelse eller fra en fast ansettelse. En annen stor gruppe er de som gikk på skole eller studerte. Tolv prosent oppga at de var arbeidssøker. Det er ingen forskjeller mellom 2014 og 2016/2017 når det gjelder hvilken posisjon midlertidig ansatte kommer fra.

Arbeidsutleie

Den andre tilknytningsformen vi har sett på i prosjektet, er arbeidstakere som leies ut fra bemanningsselskaper. De to viktigste datakildene til arbeidsutleie er SSBs sysselsettingsstatistikk, som viser hvor mange arbeidstakere som er sysselsatt i virksomheter innen utleie av arbeidskraft (NACE 78.2), og statistikk fra NHO Service og Handel, som oppgir fakturerte timer og omsetning i medlemsbedriftene innen bemanningsbransjen. Ingen av disse gir et fullstendig svar på hvor mange utleide det er i norsk arbeidsliv. Vi supplerer disse to kildene med andre typer data der slike finnes, blant annet informasjon fra kundene om hvor store beløp som brukes til kjøp av vikartjenester.

Begge datakildene viser at bemanningsbransjen har hatt en sterk vekst fra 2005 til 2008, med et kraftig fall i 2009. Bransjen vokste fra 2010 og framover, men hadde på nytt en nedgang i 2015–2016. I 2017 har igjen bemanningsbransjen vekst i omsetning og sysselsetting.

Vi har forsøkt å beregne hvor stor andel av sysselsettingen som skjer gjennom utleide arbeidstakere. Selv om det ikke er mulig å gi nøyaktige anslag, viser ulike beregningsmetoder at arbeidsutleie står for mellom 1,5 og 2 prosent av timeverkene/årsverkene per 2017. Andelen er mer enn fordoblet fra 2003 til 2017.

Bemanningsbransjen har stort innslag av arbeidsinnvandrere, inkludert arbeidstakere som er på korttidsopphold i Norge. Sysselsettingsstatistikken viser at halvparten av arbeidstakerne i 2017 har en innvandringsbakgrunn, og det store flertallet av disse kommer fra EU-land i Øst-Europa. Antall sysselsatte med bakgrunn fra nordiske land har gått kraftig ned fra perioden 2007/2008 og til 2017.

Mye av veksten i bransjen i perioden 2006 og framover har kommet innen utleie til bygg og anlegg. Innleide arbeidstakere står for om lag 6 prosent av årsverkene innen bygg, men med en lavere andel innen anleggsbransjen. Statistikk fra NHO Service og Handel viser at det er betydelige geografiske forskjeller, og at Oslo peker seg ut ved høyest andel utleide.

Utleie innen helse og omsorg har de siste 5–6 årene ligget stabilt, og utgjør om lag 1 prosent av årsverkene.

Selvstendig næringsdrivende/oppdragstakere

Den tredje tilknytningsformen som analyseres, er selvstendig næringsdrivende, med særlig vekt på selvstendige uten ansatte. Per 2017 er 5,6 prosent av de sysselsatte selvstendig næringsdrivende, og 4,1 prosent er selvstendige uten ansatte. Her har vi sett bort fra sysselsatte i primærnæringene. Andelen selvstendig næringsdrivende i Norge er stabil over tid og lav i en internasjonal sammenheng. Hvis vi inkluderer biarbeidsforhold, øker andelen selvstendige med om lag 2 prosentpoeng, det vil si at om lag 2 prosent av lønnstakerne har et biarbeidsforhold som selvstendig næringsdrivende.

Andelen selvstendig næringsdrivende er høyest innen kunst og kultur (NACE 90). Denne bransjen står i en særstilling, med drøye 60 prosent selvstendig næringsdrivende. Andre bransjer som skiller seg ut ved at andelen selvstendig næringsdrivende ligger over gjennomsnittet, er faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, bygg, anlegg, el og kraft og annen tjenesteyting som også omfatter personlig tjenesteyting. Det er kun mindre endringer over tid i andelen selvstendig næringsdrivende etter bransje.

Selvstendig næringsdrivende fordeler seg på mange ulike yrker. Ser vi kun på selvstendige uten ansatte, finner vi mange i blant annet håndverkeryrker, kunstneriske og kreative yrker, i transportyrker og blant frisører og kosmetologer og i en del helseyrker.

AKU fanger kun opp arbeidsforhold i en gitt uke (intervjuuka). Dermed kan man gå glipp av små arbeidsforhold. Vi har også spurt hvor mange som i løpet av siste år har jobbet som frilanser eller oppdragstaker. I 2016 oppga 7,5 prosent av de sysselsatte at de hadde hatt slikt arbeid, og 3,4 prosent av disse oppga at dette var deres hovedjobb. Flertallet av oppdragstakerne har organisert arbeidet i form av et enkeltpersonforetak.

Overganger mellom ulike posisjoner i arbeidsmarkedet

I AKU intervjues samme person åtte ganger i løpet av 21 måneder, noe som gjør at vi kan se på overgangsrater mellom ulike posisjoner i arbeidsmarkedet, med særlig vekt på overganger ut og inn av midlertidige ansettelser og arbeidsledighet.

Om lag 80 prosent av midlertidig ansatte er sysselsatt ett år etter første intervju. Av disse er drøye halvparten i en fast jobb, mens 27 prosent fortsatt er midlertidig ansatt og 2 prosent oppgir å være selvstendig næringsdrivende. Etter 21 måneder er andelen som er sysselsatt fortsatt om lag 80 prosent, men noen flere har gått over i fast ansettelse. Andelen som fortsatt er midlertidig ansatt er 18 prosent. Andelen som er gått over til arbeidsledighet er 4–5 prosent begge perioder, og andelen er noenlunde den samme etter 12 og 21 måneder. Det er kun små forskjeller mellom intervjuer som ble foretatt før innføringen av den generelle adgangen til midlertidig ansettelse i inntil ett år, og perioden etter at denne bestemmelsen ble innført.

Blant de som er arbeidsledige ved første intervju, har om lag halvparten gått over i sysselsetting etter ett år. Flertallet er i fast stilling (27 prosent for de som startet intervjuene i 2015/2016), men det er også en del som er midlertidig ansatt (18 prosent samme periode). Det kan se ut som om sannsynligheten er litt høyere for overgang til midlertidig stilling for de som startet intervjuene i 2015/2016, sammenlignet med de som ble intervjuet tidligere år. Samtidig går flere over til skolegang eller studier i den siste delen av perioden vi ser på. Her kan situasjonen på arbeidsmarkedet spille inn, og antall intervjuer er også ganske lavt. Vi kan derfor ikke konkludere med at dette har endret seg over tid.

Vi ser også på hva slags posisjon midlertidig ansatte kommer fra, det vil si hvilken posisjon de har hatt i tidligere intervjuer. Flertallet var sysselsatt, enten i fast eller midlertidig stilling, eller de oppga å være i utdanning. Andelen som kommer fra arbeidsledig ligger på 7–9 prosent og er stabil over tid. Sett under ett, viser tallene at det er betydelig mobilitet mellom midlertidig stilling og det å være arbeidsledig, men det er også mobilitet mellom skolegang/studier og midlertidig ansettelse.

Når vi anlegger et tilbakeskuende perspektiv, er selvstendig næringsdrivende den mest stabile posisjonen i betydningen at det er få her som har erfaring fra midlertidig ansettelse, arbeidsledighet eller skolegang. Avgrenser vi oss til selvstendig næringsdrivende uten egne ansatte, er stabiliteten litt lavere, men fortsatt har gruppen mer stabile arbeidsmarkedskarrierer enn fast ansatte lønnstakere. Disse tallene tyder dermed ikke på at det er noen stor rekruttering fra arbeidsledighet eller midlertidig ansettelse til en jobb som selvstendig næringsdrivende.

Virksomhetsstudien

Som del av prosjektet ble det i 2016 gjennomført en spørreundersøkelse blant virksomheter med minst fem ansatte. Denne er rapportert i et eget notat (Nesheim 2017). I undersøkelsen oppga 55 prosent at de hadde benyttet midlertidig ansatte siste år. Andelen er høyest i statlig sektor og på store arbeidsplasser. De vanligste begrunnelsene for å anisette midlertid, er behov for ekstra kapasitet og for å fylle vikariater, noe som stemmer godt overens med opplysningene fra midlertidig ansatte arbeidstakere om hva som kjennetegner deres ansettelse. 30 prosent av virksomhetene svarte at de i løpet av det siste året hadde leid inn arbeidskraft fra bemanningsselskap. Andelen er høyest blant virksomheter i industri og bygg, og her er formålet oftest behov for ekstra kapasitet. I offentlig sektor benyttes innleie oftest for vikariater. 30 prosent av virksomhetene hadde benyttet tjenester fra selvstendige oppdragstakere eller frilansere Det er kun små forskjeller etter sektor og bransje, og det er mindre variasjon etter arbeidsplassens størrelse her enn for bruk av innleie og midlertidige ansettelser. De viktigste begrunnelsene for å bruke frilansere/oppdragstakere er å oppnå ekstra kapasitet og at virksomheten hadde behov for spesialkompetanse over en begrenset periode.

Samlet analyse

I prosjektet om tilknytningsformer har vi fulgt utviklingen i det som ofte betegnes som atypiske ansettelser og spurt om dette er blitt mer vanlig også i norsk arbeidsliv. Bildet er i større grad preget av stabilitet enn endring. Avslutningsvis forsøker vi å tegne et bilde av norsk arbeidsliv per i dag etter tilknytningsformer, og har også inkludert kort og lang deltid.

Figuren nedenfor viser at to tredjedeler av norske ansatte har en tradisjonell ansettelse i betydningen at de er lønnstakere med fast ansettelse i heltidsstilling. Ytterligere 9 prosent har samme tilknytning, men jobber lang deltid. I Norge vil slike jobber i hovedsak ikke være regnet som atypiske eller at arbeidstakeren befinner seg i en utrygg posisjon. I tillegg kommer selvstendige innen primærnæringene og selvstendige med ansatte, som også ligger nær den generelle oppfatningen av hva som er en typisk eller tradisjonell ansettelse. Disse fire kategoriene utgjør til sammen 79 prosent av de sysselsatte.

Andelen som har typiske/tradisjonelle tilknytninger er stabil over tid, og det samme gjelder for atypiske tilknytninger slik vi kan måle dem i AKU. Det er også mulig å sammenligne Norge med EU-landene sett under ett. Norge har flere i typiske/tradisjonelle tilknytninger (fast ansatt i heltid/lang deltid eller selvstendig med ansatte) enn det som er gjennomsnittet for EU. Forskjellene er mindre for unge arbeidstakere enn for gruppen 25 til 54 år. En viktig forklaring er at mange unge i Norge jobber kort deltid, noe som også avspeiler at mange kombinerer utdanning med en ekstrajobb. I EU finner vi flere unge i kategorien selvstendig uten ansatte enn i Norge. Hos oss utgjør denne gruppen om lag én prosent av sysselsatte under 25 år.