Sammendrag

Denne rapporten er basert på en spørreundersøkelse blant FOs medlemmer våren 2019. Spørreundersøkelsen var omfattende, og vi presenterer funnene i en rekke tabeller og figurer. Hvert empirikapittel blir avsluttet med forholdsvis fyldige hovedpunkter. I dette sammendraget har vi derfor begrenset oss til de mest sentrale funnene.

Rapporten tar utgangspunkt i at vold, trusler og trakassering mot ansatte er et arbeidsmiljøproblem. Vi har utelukkende kartlagt de tilfellene hvor det er brukere som står bak. Tilfeller hvor ledelse eller kolleger er ansvarlige er ikke en del av vårt prosjekt.

En stabil utfordring

Andelen ansatte som utsettes for vold, trusler og trakassering er stabilt innen den delen av helse- og sosialsektoren hvor FOs medlemmer har sitt arbeid. Nesten halvparten har vært utsatt for vold og/eller trusler i løpet av de 12 siste månedene. En av seks opplever dette månedlig eller oftere. I tillegg kommer andre former for trakassering: en av fem har opplevd netthets rettet mot arbeidsplassen, og 6 prosent har opplevd netthets mot dem personlig. Andelen som utsettes for seksuell trakassering er også langt høyere enn i resten av arbeidslivet: 7 prosent har opplevd fysisk seksuell trakassering de siste 12 månedene, og 5 prosent har opplevd dette månedlig eller oftere. 16 prosent har opplevd verbal eller ikke-verbal seksuell trakassering i det samme tidsrommet. 11 prosent opplever dette månedlig eller oftere.

… i et utsatt arbeidsmiljø

Vold, trusler og trakassering påvirker ikke bare den som utsettes, men også hans eller hennes kolleger. To av tre ansatte er selv blitt utsatt for vold eller trusler eller de kjenner noen i virksomheten som er blitt utsatt. Spør vi om ‘nær kollega’, synker andelen til seks av ti.

To av tre prosent av lederne forteller at noen av deres ansatte er blitt utsatt for vold og/eller trusler, 13 prosent for fysisk seksuell trakassering og 20 prosent for verbal/ikke-verbal seksuell trakassering. 17 prosent har ansatte som har vært utsatt for personlig netthets, og 28 prosent for netthets rettet mot arbeidsstedet. Tallene tyder på at det på mange arbeidsplasser er slik at vold, trusler og trakassering er noe de ansatte og lederne må forholde seg til i dagliglivet.

… som sliter på de ansatte

Ansatte i helse- og sosialsektoren er blant de gruppene som har det høyeste sykefraværet. Funnene i rapporten bekrefter tidligere forskning som sier at vold og trusler er en viktig faktor. Blant de som har vært utsatt for vold og/eller trusler, finner vi at en av fem ‘i stor grad’ rapporterer om mistrivsel i jobbsituasjonen, og en av ti ønsker å slutte i jobben. 20 prosent svarer at de har hatt sykefravær de siste 12 månedene som ‘helt eller delvis skyldes vold, trusler, seksuell trakassering eller netthets på arbeidsplassen’. Lederne rapporterer om tilsvarende tall: 28 prosent har ansatte som i løpet av de 12 siste månedene har brukt egenmelding, 4 prosent har ansatte som har fått sykemelding og 13 prosent begge deler. Totalt svarer 45 prosent av lederne at de har ansatte med sykefravær på grunn av vold, trusler og trakassering.

En komplisert utfordring

Funnene viser store forskjeller mellom de ulike tjenesteområdene som inngår i undersøkelsen, det er i tjenesteområdene ‘tjenester til personer med utviklingshemming’, institusjonsbarnevernet og skole/barnehage/SFO (AKS)[1] at de ansatte er mest utsatt. Tjenesteområdene har svært ulike brukere, og utfordringene krever forskjellige virkemidler. En felles løsning synes ikke særlig formålstjenlig. Men mangel på oppmerksomhet og klare definisjoner er likevel felles for sektoren. Vold, trusler og trakassering handler om likestilling, organisering av offentlig sektor, maktforhold og underordning, profesjonsetikk og – ikke minst – et vanskelig møte mellom ansattes rett til et forsvarlig arbeidsmiljø og brukernes rett til gode tjenester. Det kan være grunn til å spørre om dagens regler og verktøy er tilpasset arbeidsmiljøutfordringer som brukerne står bak. Våre funn viser at temaet i svært liten grad inngår i grunnutdanningen til de gruppene vi er opptatt av. Vi har også gjennomført en rekke litteratursøk og finner få forskningsbidrag som tar opp temaet. Dette gir grunn til å etterlyse en grundigere faglig forståelse av hva som er effektive virkemidler for å redusere belastningen for de ansatte i helse- og sosialsektoren.

…. med klare fellestrekk

Til tross for kompleksiteten, vi finner mange fellestrekk i vår undersøkelse. Et klart flertall peker på forhold eller sykdom hos brukerne som den viktigste årsaken til at episoder oppstår, deretter pekes det på behovet for økt kompetanse. Her det viktig å understreke at begge disse årsakene nettopp viser til de ulike situasjonene i de ulike tjenesteområdene: de ansatte trenger mer spesialkompetanse for å gi sine spesielle brukere et tilbud som gjør at vold, trusler og trakassering reduseres. Også når vi ber respondentene vurdere tiltak for å redusere omfanget, finner vi det samme differensierte fellestrekket: mer kompetanse både hos ledere og hos de ansatte. Et annet fellesønske fra de ansatte er økt grunnbemanning og økte muligheter til ekstra bemanning ved særlig krevende brukere.

En uløst utfordring

Funnene våre viser at det fortsatt er mangler i det systematiske arbeidet for å redusere omfanget av vold, trusler og trakassering. På mange arbeidsplasser finner vi ikke risikokartlegging eller handlingsplaner. Men, mye tyder også på at tiltak er satt i verk, men at disse er ukjent for de ansatte.

… med mangel på felles virkelighetsforståelse

Vi finner gjennomgående store forskjeller mellom ledere og ansatte i undersøkelsen. Dette gjelder hvorvidt systemene er på plass, det gjelder hvorvidt avviksmeldinger blir levert og det gjelder hva som skjer med avviksmeldingene. Vurderingen av ledernes innsats spriker også mye. I tillegg får vi svært ulike svar fra ledere og fra de ansatte når det gjelder hvilke tiltak som er gjennomført for å redusere risikoen.

… bygget på manglende informasjon

Mangel på informasjon er et gjennomgående trekk, dette gjelder ikke bare informasjon til de ansatte, men i stor grad også til de ansattes representanter; tillitsvalgte, verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalget. En av fem ansatte vet ikke hva virksomhetsledelsen gjør for å redusere problemet, halvparten vet ikke hva arbeidsmiljøutvalget gjør. En tredjedel vet ikke hva de tillitsvalgte gjør. Også lederne gir uttrykk for at de mangler informasjon. Her er det grunn til å minne om at vi kan anta at de FO-medlemmene som har valgt å besvare vårt spørreskjema, er litt mer interessert i temaet enn de som ikke deltok. Dermed kan vi altså anta at det gjennomsnittlige medlemmet sitter med enda mindre informasjon enn det som kommer frem her.

En uløselig utfordring

Funnene i denne undersøkelsen er i all hovedsak i tråd med en noe mindre undersøkelse Fafo gjennomførte i 2009 (Svalund 2009), dette gjelder omfang, årsaker og ønskede virkemidler. Også SSBs tall viser at utfordringen er stabil. Det er primært brukerne som utøver vold, trusler og trakassering, noe som gjør det vanskelig å se for seg en helse- og sosialsektor helt uten slike arbeidsmiljøproblemer. Undersøkelsen avdekker imidlertid at det er flere ting som kan gjøres, også på forholdsvis kort sikt. Det første er selvsagt at alle systemer må på plass, her står også de nye forskriftsbestemmelsene om vold og trusler fra 2017 sentralt. Det andre er økt vekt på partssamarbeid.

…med ubrukte virkemidler

Arbeidsmiljøarbeidet i Norge skal bygge på at partene samarbeider, det er her de gode løsningene skal komme frem. Undersøkelsen vår avdekker et stor ubrukt potensial på dette punktet. Partene – ledere og tillitsvalgte – trenger økt informasjon om hverandre, temaet bør høyere opp på partenes dagsorden, og informasjonsstrømmene mellom overordnet nivå og arbeidsplassen bør forbedres. Dette gjelder også de lovbestemte ordningene – verneombud og arbeidsmiljøutvalg. Samtidig finner vi klare tegn til at dersom partene har mye kontakt, så settes vold, trusler og trakassering oftere på dagsorden. Erfaringene er gode.

… og dedikerte ansatte

Undersøkelsen tyder på at ansatte og ledere i stor grad vet hva som bør gjøres – i forkant og etterkant av hendelsene, men også når det gjelder mer systematisk forebygging. Men, hensynet til brukerne går likevel foran, ved tidspress prioriteres brukerne foran skriving av en avviksmelding.

[1] Barnehage, skole og SFO er tilhører undervisningssektoren. FOs medlemmer som jobber i denne sektoren inngår ikke i undervisningsstillinger, men er ansatt som miljøterapeuter/-veiledere. De har blant annet som oppgave å jobbe med elevens psykososiale skolemiljø.