Publikasjoner

Rapportsøk

Hvem er de lavlønte?

Bård Jordfald, Elin Svarstad og Ragnar Nymoen

Fafo-rapport 2021:29

Last ned nettutgave

Forskningstema: Lønns- og arbeidsvilkår

Prosjekt: Senter for lønnsdannelse

Forskere på Fafo: Bård Jordfald, Elin Svarstad

Denne rapporten tar for seg utviklingen i lavlønnsjobber i det norske arbeidsmarkedet fra 2008 til 2018, hvor tjenesteytende del av privat sektor skiller seg ut med mange lavlønte. Videre er det kartlagt kjennetegn og endringer for arbeidstakerne som utfører jobbene, blant annet etter kjønn, yrke og landbakgrunn. I rapporten har også blitt gjort analyser av hvilke faktorer det er som øker sannsynligheten for å ende opp i en lavlønnsjobb, samt om faktorene har endret seg fra 2008 til 2018. 

Utgitt: 2021 Id-nr.: 20796

Sammendrag

I denne rapporten har vi sett nærmere på om det har blitt flere lavlønnsjobber i det norske arbeidsmarkedet i fra 2008 til 2018. Vi har også kartlagt kjennetegn ved arbeidstakerne som utfører jobbene, og vi har estimert hvilke faktorer som øker sannsynligheten for å ende opp nederst i lønnsfordelingen.

På spørsmålet om det hadde blitt flere lavlønnsjobber, viste ujusterte tall at 21,3 prosent av jobbene lå under lavlønnsgrensa i 2008 og at andelen var økt til 27 prosent i 2018. Registerdataene viste økt andel lavlønnsjobber i både i privat og offentlig sektor. Imidlertid innebærer endringer og brudd i innsamlings- og registreringsmetode at tallene må tolkes med forsiktighet. I offentlig sektor generelt og i kommunesektoren spesielt ligger mye av forklaringen av vekst av lavlønnsjobber i endrede registreringsrutiner, da jobber med kortere varighet enn seks måneder først ble telt med etter 2015. Ettersom disse jobbene ikke er med i lønnsstatistikken i de foregående år er det vanskelig å være bastant på om det har blitt flere eller færre lavlønnsjobber i offentlig sektor. Derimot er tilnærmet alle jobbforhold i offentlig sektor omfattet av tariffavtale. Kollektivt framforhandlet lønnsvekst, og profilen på oppgjørene, vil da kunne påvirke hvor mange som faller under 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn (TBU85). Offentlig sektor har i perioden vi har sett på, ikke opparbeidet seg lønnsmessig etterslep sammenlignet med frontfagene i industrien. Fra 2014 og fram til 2018 har lønnsveksten faktisk vært noe høyere enn i industrien, og det er heller ingen tariffrevisjoner hvor de lavest lønte har kommet betydelig dårligere ut i perioden. Dette er ikke det samme som at det ikke finnes kommunalt ansatte som befinner seg under 85-prosenten. De kommunalt lavlønte skilte seg ut ved å være noe eldre enn de i privat sektor, og særlig var det mange voksne kvinner i kommunesektoren som lå under 85 prosent av industriarbeiderlønna.

I privat sektor har det blitt flere lavlønnsjobber fra 2008 og fram til 2018. Mens 25,6 prosent av jobbene lønnsmessig lå under 85 prosent av industriarbeiderlønna i 2008 lå andelen på 31,6 prosent i 2018. Dette lot seg ikke forklare med flere deltidsstillinger alene. Blant de heltidsansatte gikk andelen lavlønnsjobber opp fra 17,5 prosent i 2008 til 19,8 prosent i 2018. Varehandelen er den største lavlønnsnæringen, men næringens relative andel av lavlønnsjobber gikk ned fra 2008 til 2018. Derimot økte den relative andelen lavlønnsjobber betydelig innenfor hotell og restaurant. Det er i tjenesteytende del av privat sektor, man primært finner lavlønnsjobbene. Mens både andel og antall lavlønnsjobber har gått ned i industrien, har både andel og antall lavlønnsjobber økt betraktelig innenfor bygg og anlegg. I perioden som ligger til grunn for våre analyser har byggenæringen vært omfattet av allmenngjøring, hvor det i forskrifts form ikke har vært lov å lønne under minstelønnssatsene i tariffavtalen.

Retter man søkelyset mot arbeidstakerne som utfører de lavest lønte jobbene, var det i 2018 drøyt 600 000 som tjente under 85 prosent av industriarbeiderlønn. De utgjorde 25 prosent av lønnstakerne, og andelen varierte betydelig mellom sektorene. I privat sektor var 29,9 prosent lavlønte, mens andelen var på 7,2 prosent i det statlige tariffområdet. I kommunal sektor, som dominerer størrelsesmessig i offentlig sektor, lå andelen på 21,6 prosent.

Blant 20-åringene var det få som hadde ett lønnsnivå over 85 prosent av industriarbeiderlønn, og arbeidstakerne under 25 år utgjorde en fjerdedel av alle lavlønte. Men selv om det var ett betydelig innslag av unge med lav lønn, var 58 prosent av TBU85erne over 30 år. Blant de lavlønte var det noe høyere andel kvinner enn menn. Kvinneandelen var også høyest blant de eldste arbeidstakerne, og som nevnt var det særlig mange lavlønte voksne kvinner i kommunal sektor. Voksne barnehage- og SFO-assistenter og pleie og omsorgsansatte uten fagbrev vil også med over 16 års ansiennitet, ligge under 85 prosent av industriarbeiderlønn. Hvor mange det er i slike stillinger og om det blir flere eller færre, vil da også påvirke hvor mange i kommunal sektor som vil komme under lavlønnsgrensa.

Arbeidsinnvandring har endret tilbudssiden i det norske arbeidsmarkedet. Legger man lønnsstatistikken til grunn økte antall utenlandsfødte lønnstakere fra 275 000 i 2008 til 491 000 i 2018. I løpet av tiårsperioden ble det 78 prosent flere utenlandsfødte, mens den prosentvise veksten var 3 prosent for norskfødte. Mens 40 prosent av de utenlandsfødte tjente under TBU85 i 2008, gjorde 44 prosent av dem det i 2018. Tilsvarende gikk andelene fra 19 til 21 prosent blant de norskfødte. Høyest andel med lønnsbetingelser under TBU85 var blant arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa, og ikke minst blant dem med D-nummer. I den sistnevnte gruppa, som domineres av nylig ankomne østeuropeere, hadde 60 prosent lønn som lå under TBU85 grensa.

Mens både antall og andel utenlandsfødte økte betydelig blant TBU85erne, gikk tariffavtaledekningen betydelig ned. I 2008 jobbet 46 prosent av de lavlønte i en virksomhet med tariffavtale, ti år senere var andelen redusert til 28 prosent. Ved å inndele virksomhetene i privat sektor etter om de var bundne av tariffavtale eller ikke, framkom det også et annet sentralt utviklingstrekk: I bedrifter uten tariffavtale økte andelen lavlønnsjobber med 8 prosentpoeng fra 2008 til 2018, mens andelen gikk ned med 4 prosentpoeng i bedriftene med tariffavtale. Dette betyr at i 2018 var 40 prosent av jobbene lavlønnsjobber i de ubundne bedriftene – mens andelen lavlønnsjobber i bedriftene med tariffavtale var på 23 prosent.

Etter at bedrifter uten tariffavtaler fikk massiv tilgang på arbeidskraft etter EUs østutvidelse, ble det viktigste verktøyet mot lavlønnskonkurranse å allmenngjøre (deler av) tariffavtalene. I vedlegget til rapporten er det lagd oversikter over hvor mange det er som ligger under, på eller rett over de allmenngjorte satsene. Andelen under eller rett over varierer mellom de allmenngjorte områdene, det samme gjorde innslaget av utenlandskfødt arbeidskraft. Uavhengig av hvilket allmenngjort område, viste det seg at arbeidstakere med D-nummer eller som ikke var registrert som bosatte, dominerte under eller rett over allmenngjort sats. Kontrafaktisk kan man tenke seg alternative utfall, både i form av hva lønnsnivået for disse arbeidstakerne kunne ha vært uten allmenngjøring – og hva lønnsnivået deres kunne ha vært dersom man fjernet allmenngjøringen.

Blant de snaut 470 000 arbeidstakerne i privat sektor som tjente under 85 prosent av industriarbeiderlønna, jobbet 147 000 i et allmenngjort område. 61 prosent av disse arbeidstakerne var utenlandsfødte. Flesteparten av de lavlønte eller 322 000 innenfor privat sektor, befant seg derimot i en næring uten allmenngjøring. Mens utenlandsfødte dominerte innenfor de allmenngjorte områdene, var 70 prosent norskfødte i næringene uten allmenngjøring.

Uten tariffavtale, eller sikring av minstesats i tariffavtalene gjennom allmenngjøringsvedtak, gjenstår de «mykeste» tariffmessige føringene: normative reguleringer. I enkelte deler av for eksempel handelen, har det vært uformelle normative føringer på at uorganiserte bedrifter fulgte overenskomsten. Nyere analyser viser at det dreier seg om de laveste lønnssatsene i avtalen, og at ansiennitet og tillegg for ubekvem arbeidstid i mindre grad ble fulgt i de ubundne virksomhetene i detaljhandelen.

Avslutningsvis har det blitt foretatt økonometriske analyser, der det ble kontrollert for en rekke forhold for å se hva det er som øker eller reduserer sannsynligheten for å ha et lønnsnivå som ligger under 85 prosent av industriarbeiderlønna. De logistiske regresjonene viser de samme utviklingstrekkene som i de bivariate framstillingene. Det å jobbe i en bedrift uten tariffavtale øker sannsynligheten for å være lavlønt, og effekten av å det å ikke ha tariffavtale påvirket det å være lavlønt mer i 2018 enn i 2008. Sagt på en annen måte: det å ha tariffavtale har blitt enda viktigere for å unngå å bli lavlønt.

For å kunne si noe om hvilke forklaringsvariabler som påvirker sannsynligheten for å være lavlønt, har vi estimert en logistisk regresjonsmodell for to separate utvalg i privat sektor: for årene 2008 og 2018. Resultatene viste at sannsynligheten for å være TBU85er reduseres med økende arbeidstid, alder og bedriftsstørrelse. Det gjelder både i 2008 og 2018, med små endringer fra første til andre periode. Den estimerte sannsynligheten for å være lavlønt reduseres også dersom individet er mann (sammenlignet med å være kvinne), men denne reduksjonen i sannsynlighet har blitt noe mindre i 2018 enn i 2008. Det å være utenlandskfødt øker sannsynligheten for å være lavlønt, men sannsynlighetsøkningen reduseres i 2018 sammenlignet med 2008. Med ledere som referansegruppe, øker sannsynligheten for å være lavlønt dersom individet har et yrke i kategoriene kontoryrker, salgs- og serviceyrker, bønder, fiskere mv., håndverkere, prosess- og maskinoperatører, transportarbeidere eller renholder, hjelpearbeidere mv. På motsatt side reduseres oddsen for å være lavlønt relativt til ledere i akademiske yrker og høyskoleyrker.

Et viktig resultat som gjelder begge analysetidspunktene, er at det å ha en tariffavtale på arbeidsplassen reduserer sannsynligheten for å være TBU85er. Det betyr at den estimerte sannsynligheten for å være lavlønt i 2018 er lavere dersom individet er ansatt i en virksomhet med tariffavtale. Effekten av tariffavtale er også noe sterkere i 2018 enn i 2008, noe som indikerer at betydningen av tariffavtale for å løfte arbeidstakere ut av en lavlønnssituasjon har blitt større i senere år. Det viser seg også at effekten av ulike variable, slik som alder og landbakgrunn, avhenger av hvorvidt virksomheten man jobber i har tariffavtale. Nærmere bestemt er forskjellen i lavlønnsrisiko større for unge enn for eldre arbeidstakere, og større for utenlandskfødte enn for norskfødte.