Mot en ny kompetansereform?

Fagopplæring og annen kompetanseinvestering i arbeidslivet er kollektive goder som er sårbare for gratispassasjer-holdninger og kollektive handlingsproblem bedrifter imellom. Derfor trenger fagopplæringen og kompetansepolitikken institusjoner utenfor markedet til å avlaste den enkelte bedrift finansieringsansvaret, når arbeidskraften trenger et kompetanseløft.

Vi er inne i en tid der behovet for et kompetanseløft er stort. Digitalisering, klimaendringer og endringer i befolkningens sammensetning, er faktorer som hver for seg krever omstilling, kunnskap og ferdigheter.

De nordiske arbeidslivsmodellene er i utgangspunktet godt rustet for å foreta et slikt kompetanseløft. Samtidig har Norge har over tid ligget bak både Sverige og Danmark i deltakelse i etter- og videreutdanning i arbeidslivet. Forskjellene i deltakelse er bakgrunnen for at denne rapporten undersøker tilbud og finansieringsordninger for etter- og videreutdanning i Danmark, Sverige og Norge. Analysen er konsentrert om tilbudet spesielt rettet mot faglærte og andre grupper uten lang formell utdanning. Årsaken til avgrensningen er både at behovet for fagarbeidere er særlig stort framover, og at det er disse gruppene som har vist seg vanskeligst å mobilisere til deltakelse.

Rapporten stiller tre spørsmål:

• Hva slags tilbud for etter- og videreutdanning finnes for faglærte og ufaglærte i de tre skandinaviske landene?
• Hvordan er ordningene finansiert, og tap av lønn under utdanning kompensert?
• Hvordan og i hvilken grad er partene involvert i politikkutforming og finansiering?

Svarene presenterer vi gjennom fire kapitler, der hvert land blir behandlet separat. Rapportens overordnede konklusjon er at det er mange likheter mellom de skandinaviske landenes kompetansepolitikk, men at Danmark og Sverige har et mer differensiert og mer utbygget tilbud enn Norge. Det gjelder ikke minst finansiering av livsopphold, altså lønn under utdanning, som i perioder har vært et kontroversielt tema i Norge.

Trepartssamarbeidet i dansk etter- og videreutdanning har i forskning blitt omtalt som en «nærmest eksemplarisk samspill mellom parter og politikk, hvor avtaler om forbedringer i tariffavtalene følges opp av økte politiske midler». Denne «doble regulering» kommer til uttrykk blant annet gjennom flere trepartsavtaler om etter- og videreutdanning. Danmark har tradisjon for kollektive arbeidsgiverfinansierte utdanningsfond, der prinsippet er at alle bidrar, uavhengig av hva de selv trenger av kompetanse. Danmark har dermed klart å finne en løsning på gratispassasjerproblemene som fort oppstår i på kompetansefeltet: alle vil ha kvalifiserte arbeidstakere, men ingen vil betale. Samtidig har ikke fondene løst alle utfordringer knyttet til deltakelse, da fondene har hatt høyere kapasitet enn etterspørsel.

I Sverige har man nylig innført en omstillingsstudiestøtte som gir raus kompensasjon for tap av inntekt under videreutdanning. Ordningen var en del av hovedavtalen inngått i 2022. Ordningen har en partsfinansiert del, og en offentlig finansiert del. Fordi ordningen har vært koblet til endringer i ansettelsesvernet, har hovedavtalen vært kontroversiell i svensk LO, og gjort at noen LO-forbund ikke har underskrevet avtalen. Omstillingsstudiestøtten har på tross av noen administrative startproblemer vært en stor suksess målt etter interesse. Sverige har også lenge hatt en lånekasse tilpasset voksne arbeidstakere. Utdanningstilbudene har vært bygget raskt ut de siste årene, og som i Norge og Danmark har målet vært å lage et opplæringstilbud mer tilpasset arbeidslivets behov.

I avslutningskapittelet oppsummerer vi de tre landkapitlene på tvers, og gir eksempler på hvordan en og samme arbeidstaker med konkrete behov for etter- og videreutdanning, vil ha ulike betingelser for finansiering alt ettersom personen er «danske, svenske eller nordmann».