Det er umulig å tallfeste hvor mange arbeidstakere som befinner seg i gråsonen mellom sosial dumping og menneskehandel i norsk arbeidsliv. Rapporten undersøker derfor hvor mange som jobber på arbeidsplasser med forhøyet risiko og som kan være særlig sårbare.
Risiko for utnytting knytter seg til utvalgte bransjer, i yrker uten formelle kompetansekrav, og der innvandrerandelen er over 40 prosent. Sårbarheten øker for dem som ikke er bosatt i Norge eller har bodd her i kort tid.
Mange blir sterkt avhengige av arbeidsgiver, som gjerne ordner bolig, bistår med informasjon om norske forhold og ulike krav til dokumentasjon. Selv uten tvang i strafferettslig forstand kan bindingene gjøre det vanskelig for arbeidstakerne å forlate arbeidsforholdet. Dette kompliserer også hvordan utnyttingen kan avdekkes, for eksempel av inspektører fra Arbeidstilsynet.
Tilgang til hjelp varierer mye. Disse arbeidstakerne er som regel ikke fagorganiserte, og må søke bistand andre steder. I rapporten påpekes det at bistanden er lite helhetlig og i stor grad avhengig av ideelle og frivillige aktører.
Ett viktig spørsmål er om gråsonen mellom sosial dumping og menneskehandel bør møtes med strengere straff. Regjeringen foreslo i mars skjerpet straff ved grov utnytting av utlendinger i arbeids- og boforhold, for å ramme tilfeller av utnytting som ikke når opp til terskelen for menneskehandel. Lovforslaget ble nærmere diskutert på seminaret.
