Mellom plikt og politikk

Rapporten bygger på en kombinasjon av systematisk kunnskapsoppsummering, kvalitative intervjuer og en landsdekkende survey. Analysen synliggjør et sammensatt bilde der eldre kan oppleve flere former for vold, overgrep, krenkelser og omsorgssvikt, der et mangfold av faktorer kan påvirke hvordan slike hendelser fortolkes og håndteres. Rapporten viser hvordan migrasjonserfaringer, kjønn, levekår, nedsatt helse, system- og språkbarrierer kan øke eldres sårbarhet og begrense deres tilgang til hjelp. Studien beskriver betydelige utfordringer ved dagens hjelpesystem, men peker også på hvordan tjenester kan strekke seg etter målet om å utvikle mer likeverdige og tilgjengelige tiltak for eldre, uavhengig av kjønn og landbakgrunn. 

Den norske befolkningen blir gradvis eldre og mer mangfoldig. I takt med denne utviklingen øker også andelen eldre med innvandrerbakgrunn, særlig i storbyene. Til tross for denne demografiske endringen, vet vi fortsatt lite om hvilke særlige utfordringer de av oss som er eldre og har innvandrerbakgrunn møter i alderdommen. Samtidig har forskningen på vold, overgrep og omsorgssvikt blant eldre i begrenset grad tatt høyde for en mer sammensatt og mangfoldig befolkning.

Vold mot eldre defineres i denne rapporten som handlinger eller unnlatelser som forårsaker skade eller lidelse i relasjoner preget av forventet tillit og omsorg. Fenomenet omfatter et bredt spekter av krenkelser, herunder fysisk vold, psykologiske, seksuelle og økonomiske overgrep samt omsorgssvikt. Denne rapporten viser at vold mot eldre oftest skjer i nære relasjoner, og at noen grupper kan være særlig utsatt, samtidig som forhold ved eldres levekår, kjønn, migrasjon- og sivilstatus – samt tilgang til velferdstjenester og samfunnets holdninger til eldre og minoritetsgrupper – utgjør sentrale sårbarhetsfaktorer, som kan gjøre dem utsatt for andre og flere former for vold. For eldre med innvandrerbakgrunn kan slik sårbarhet forsterkes av lav tillit til hjelpeapparatet, språk- og informasjonsbarrierer, digital ekskludering og avhengighet av andre for å navigere i systemet.

Konsekvensene av vold mot eldre er alvorlige, og de kan forsterkes av omfanget av volden og hyppigheten av den. For enkelte kan vold, overgrep og omsorgssvikt medføre betydelige helseutfordringer og redusert livskvalitet, både på kort og lang sikt, mens det i de mest alvorlige tilfellene kan forkorte liv. I tillegg medfører slike erfaringer ofte et økt behov for offentlig helsehjelp, og vil på denne måten ha omfattende samfunnsøkonomiske kostnader.

Tidligere studier av vold har i liten grad inkludert eldre med innvandrerbakgrunn, eller vurdert i hvilken grad eksisterende tiltak og hjelpetjenester evner å fange opp og møte behovene til denne gruppen. Så langt vi kjenner til, representerer denne rapporten derfor det første systematiske forskningsbidraget om vold mot eldre med innvandrerbakgrunn i en norsk kontekst.

Problemstillinger og datamateriale

Studien bygger på et flersteget eksplorativt design, der en systematisk litteraturgjennomgang kombineres med fokusgruppeintervjuer i flerkulturelle kvinnegrupper og individuelle intervjuer med nøkkelinformanter og voldsutsatte eldre kvinner. Vi har også gjennomført en landsdekkende survey rettet mot krisesentrene og intervjuet fagpersoner i helse- og omsorgstjenestene, politi og TryggEst-koordinatorer. I tillegg har vi intervjuet ledere og ansatte ved krisesentre. Vi har også undersøkt sentrale styringsdokumenter på feltet, herunder nasjonale strategier og handlingsplaner mot vold i nære relasjoner.

Problemstillingene som ligger til grunn for studien bygger på oppdraget slik det ble gitt av Bufdir, og de tre hovedtemaene er strukturert som følgende:

1. Bakgrunn: Hva sier norsk og internasjonal forskning om vold mot eldre med innvandrerbakgrunn?
2. Fenomenforståelse: Hvilke typer vold, overgrep og krenkelser opplever denne gruppen, og hvem er utøverne av vold mot eldre?
3. Erfaringer fra hjelpeapparatet og tiltaksutvikling: Hvilke erfaringer har frivillige aktører og offentlige tjenester med å identifisere og hjelpe eldre med innvandrerbakgrunn som utsettes for vold? Hvilke barrierer hindrer utsatte i å oppsøke hjelp, og hvordan kan tjenestene tilpasses for å bli mer tilgjengelige og relevante?

Sentrale perspektiver

For å besvare disse spørsmålene, har vi anvendt tre komplementære teoretiske perspektiver. Ved å kombinere et interseksjonelt perspektiv på identitet og tilhørighet med et livsløpsperspektiv på vold, har vi analysert hvordan ulike former for sårbarhet, ulemper og marginalisering kan akkumuleres over tid. Sammen med et sosialøkologisk perspektiv på vold gir dette et rammeverk som synliggjør hvordan vold mot eldre oppstår i et samspill mellom faktorer på flere nivåer – der samfunnsmessige forhold virker sammen med gruppe- og individnivåfaktorer som levekår, kjønn, migrasjonsbakgrunn, fordommer og manglende kunnskap.  

Polyviktimisering og reviktimisering

Rapporten belyser og navngir flere spesifikke former for vold, overgrep og omsorgssvikt som eldre utsettes for, samtidig som den viser hvordan eldre kan være utsatt for flere former for vold samtidig. Dette fenomenet omtales som «polyviktimisering». Rapporten støtter samtidig opp om tidligere forskning som viser at eldre som har vært utsatt for vold tidligere i livet har høyere risiko for å bli utsatt for vold i senere deler av livet. Dette omtales som «reviktimisering». Reviktimisering kan dreie seg om «vold som blir gammel», og da for eksempel partnervold som fortsetter inn i alderdommen. Men, det kan også være snakk om nye former for vold, som mer spesifikt er knyttet til forhold eller begrensninger knyttet til alderdom. Dette kan være nedsatt helse og funksjonsgrad, sosial isolasjon og økt avhengighet av hjelp fra familie og andre, herunder offentlig bistand.  

Kumulative ulemper og kontekster av sårbarhet og marginalisering

Å være utsatt for vold som ung utgjør det som kan omtales som en statistisk ulempe, ved at dette kan ha negative helsekonsekvenser i alderdommen og øke risikoen for eldrevold. Samtidig er det slik at vold også forstås i lys av andre typer akkumulerte ulemper gjennom et livsløp. For å fange denne kompleksiteten, benytter vi begreper som «kumulative kontekster av sårbarhet», ulemper og marginalisering. Disse begrepene overlapper hverandre og viser til hvordan egenskaper ved individer, nærmiljø og storsamfunn virker sammen over tid og forsterkes på ulike nivå og arenaer: i den private sfære, i lokalsamfunn og grupper, og i møte med offentlige instanser. Dette kan dreie seg om sammenhenger knyttet til alder, helse og funksjonsgrad, men også andre faktorer, som nabolag, bolig, økonomi, kjønnsidentitet, livssyn og kultur. I et slikt perspektiv er verken alder, kjønn eller etnisitet risikofaktorer i seg selv. Snarere må vi forstå dette som et samspill mellom flere faktorer som både enkeltindividers sårbarhet, autonomi og forutsetninger for å beskytte seg mot vold og søke hjelp fra andre.  

Begrensninger ved dagens hjelpe- og rapporteringssystem

Studiens analyse tar utgangspunkt i innvandrerkvinners egne fortellinger om vold og omsorg, og synliggjør den komplekse sammenhengen mellom sosial marginalisering og tillit til offentlige institusjoner. Analysen viser hvordan både tidligere negative erfaringer med offentlige tjenester og voldsutøverens strategiske bruk av desinformasjon kan påvirke sannsynligheten for at voldsutsatte oppsøker hjelp fra offentlige tjenester.

Analysen viser samtidig at eldre innvandreres sårbarhet kan forsterkes av et begrenset og fragmentert hjelpeapparat, der eldre blir avhengige av andre for hjelp og tilrettelegging for å i det hele tatt opprette kontakt. Dette kan dreie seg om hjelp til å finne frem til riktige tiltak, men også til å overkomme ulike typer barrierer, der språk og krav til digitale ferdigheter kan utgjøre eksempler på en type barrierer, mens lang reisevei og manglende universell utforming, i form av trapper og dørterskler, utgjør en annen.

Det finnes i dag ingen nasjonal modell for hvordan eldre voldsutsatte skal identifiseres og følges opp, og heller ingen sentrale registre eller undersøkelser som gjør det mulig å si noe om omfanget av vold mot eldre med innvandrerbakgrunn. Det er derfor ikke mulig å konkludere med statistisk sikkerhet hvorvidt eldre med innvandrerbakgrunn faktisk er mer sårbare for vold enn andre grupper. Samlet sett peker imidlertid våre data og analyser i denne retningen. Dette handler til dels om sårbarhetsfaktorer og kumulativ sårbarhet og marginalisering, som beskrevet over, men også om svakheter ved dagens hjelpesystem.

Det er i dag opp til den enkelte kommune og det enkelte politidistrikt å prioritere utforming av rutiner og praksiser knyttet til identifisering og håndtering av saker der vold og overgrep rammer eldre. Denne studien viser at ansvarsfordelingen mellom lokale krisesentre, kommunale TryggEst-team, seniortiltak og helsevesen, politi og frivillige aktører varierer betydelig, og i en del tilfeller beskrives som lite utviklet. Mangel på samhandling og koordinering utgjør derfor en betydelig barriere for at mistanke om vold følges opp, og som kan hindre voldsutsatte fra å få den hjelpen og beskyttelsen de har krav på og trenger.

Identifisering og faren for diagnostisk og kulturell overskygging

Ettersom identifisering i dag i stor grad er avhengig av at de eldre selv identifiserer seg som ofre og oppsøker hjelp, finner studien en betydelig terskel for at slike tilfeller fanges opp på systemnivå. Dette handler til dels om at en del eldre ikke gjenkjenner hendelsene de utsettes for som vold, overgrep og omsorgssvikt, og at kontaktflatene mot det offentlige og de andre arenaene for identifisering er begrenset.

Rapporten anvender begrepene diagnostisk og kulturell overskygging for å beskrive risikoen for at tjenesteyteres aldersrelaterte og kulturelle antakelser kan overskygge individers faktiske behov og erfaringer. Dette kan dreie seg om situasjoner der nedstemthet, blåmerker og sår tolkes som aldringstegn, eller der isolasjon, taushet og kontroll normaliseres som et uttrykk for kulturell «annerledeshet», eller leder oppmerksomheten bort fra andre viktige faktorer, som alder, kjønn, personlighet, psykisk og fysisk helse.

Informanter i helseapparatet rapporterer om stort arbeids- og tidspress, men også om at bekymringer for å ta feil kan gjøre dem handlingslammet i situasjoner der de er avhengige av å bygge relasjoner og tillit med minoritetsmiljøer over tid. Bekymringen går ut på at anklager om vold, overgrep og omsorgssvikt kan stenge døren for forebyggende innsats i form av offentlig helsehjelp og omsorgsavlastning, noe som gjør at problemkomplekset oppleves som særskilt krevende både etisk og metodisk.

Veien videre

Rapporten beskriver ulike deler av dagens hjelpetjenester, med særlig blikk for kommuner som har utviklet eller er i gang med å utvikle helhetlige og inkluderende tilnærminger gjennom samarbeid mellom TryggEst, Krisesentre, helse- og omsorgstjenester og politi. Gjennom satsing på økt kompetanse og bedre koordinering av offentlige og private tjenester, har enkelte kommuner lykkes i å gjøre hjelpesystemet mer kjent og tilgjengelig. Selv om effekten av disse tiltakene er vanskelig å måle, gitt begrensningene i tilgang på konkrete saker som omhandler denne rapportens brukergruppe, peker analysen mot at denne typen målrettet innsats kan bidra til å styrke beskyttelsen og rettssikkerheten til alle eldre som utsettes for vold. Rapporten avslutter derfor med konkrete anbefalinger og tiltaksutvikling på feltet.