Noen å høre til

Vi finner at Mentorfamilie og Ressursvenn bidrar til å gi de unge som bryter med sin familie noe annet enn det profesjonelle hjelpere kan gi: noen å være sammen med i hverdagen og i høytider, noen de kan ha tillit til som kjenner «hele dem», noen som er glad i dem og noen de kan bety noe for på et personlig plan. Samtidig viser studien at tiltakene krever et profesjonelt organisasjonsapparat rundt frivilligheten for å sikre faglighet, oppfølging, kvalitet, sikkerhet og kontinuitet i tilbudet. Sammen er på sin side et likepersonstiltak som tilbyr opplevelsen av å bli forstått uten å måtte forklare. Også her er de profesjonelles arbeid viktig for rammene rundt møtene.

I 2017 ga regjeringen Solberg Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i oppdrag å utvikle en mentorordning for unge som er utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap. Mentorordningen skulle utvikles i samarbeid med frivillige organisasjoner på feltet, og bidra til at utsatte får hjelp og støtte til en selvstendig tilværelse. I denne studien har vi undersøkt hvordan mentorordningen ble utviklet, og hvordan den fungerer i møte med målgruppa.

Vi har lagt vekt på å se dette fra perspektivet til unge voksne som er knyttet til, har vært knyttet til eller ønsker seg et mentortiltak – og de som er eller har vært mentorer. I tillegg har vi undersøkt hvordan de frivillige organisasjonene som har ansvaret for mentortiltak som del av denne ordningen, arbeider med dette. Og vi har utforsket hvordan ansvarlige myndigheter og de frivillige organisasjonene har samarbeidet om å utvikle mentorordningen. Vi har samlet et datamateriale bestående av intervjuer med deltakere, frivillige, ansvarlige i organisasjoner, ansatte i forvaltning og med andre aktører involvert i ordningen. I tillegg til kvalitative intervjuer, bygger vi på dokumenter knyttet til mentorordningen hos myndigheter og i organisasjonene. Basert på dette tegner vi et bilde av behov, erfaringer og utfordringer med tiltakene, og drøfter videre innretning av tilbudene.

En målgruppe med mye «aleneproblematikk»

Målgruppa for mentorordningen er unge voksne over 18 år, som har brutt med sin familie av grunner relatert til negativ sosial kontroll, tvangsekteskap eller æresrelatert vold. De har, ved å bryte med familien, vunnet et liv i «negativ frihet», forstått som frihet fra negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æresrelatert vold. Men det er gjerne mye som gjenstår for at de unge skal få sin «positive frihet», altså frihet til å leve som de ønsker. For mange av de vi har intervjuet som brøt med familien sin, innebar dette bruddet å ta steget ut i et sosialt tomrom. «Jeg trengte mange mennesker rundt meg, men jeg var helt alene,» forteller en av dem. Og for enkelte har alenetilværelsen vedvart også etter akuttfasen. Ensomhet er et svært tydelig tema i denne gruppens fortellinger om sine hverdager.

Målgruppa for mentorordningen har mistet sitt familiefellesskap, og de har med seg vonde opplevelser som følger dem videre i livet. Samtidig har de kanskje lite øvelse i å være alene, og gjerne lite nettverk utenom familien. En fellesnevner i fasen der de unge voksne jobber med å etablere et selvstendig liv, er aleneproblematikk. Denne aleneproblematikken forsterkes av to komponenter: en emosjonell komponent og en sikkerhets komponent. Det emosjonelle er preget av at disse individene har brent seg kraftig på å inngå i nære relasjoner og ha tillit til andre. Det sikkerhetsmessige handler om at de av hensyn til egen trygghet, helst ikke skal dele for mye informasjon om seg selv. Disse to komponentene gjør det vanskelig for målgruppa for mentorordningen å gi nye mennesker tillit, åpne seg for dem og inngå i nye relasjoner.

Det er samtidig stor variasjon i målgruppas historier og livssituasjon. I rapporten viser vi at det er særlig utfordrende å være i denne reetableringsfasen og samtidig være såpass ny i Norge at man har utfordringer med språk, å forstå offentlige systemer, og å bli kjent med nordmenn. Dette skaper ekstra behov for hjelp, støtte og inkludering. Noe som er nødvendig for å oppleve tilhørighet og frihet til å leve livet man ønsker seg. Vi ser også at menn i målgruppa kan oppleve manglende forståelse på grunn av samfunnets forventninger til hvordan menn skal oppføre seg, samt at det er færre tilbud som er åpne for menn enn det er for kvinner.

Et initiativ som kom ovenfra

En mentorordning for unge som er utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap var tiltak 9 i Retten til å bestemme over eget liv. Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017-2020). Mentorordningen ble initiert fra Regjeringen, altså ovenfra, men på oppfordring fra aktivister og samfunnsdebattanter og med klare ambisjoner om at dette var et tiltak som skulle utvikles i samarbeid med frivilligheten.

Oppdraget gikk til Bufdir, som sørget for at behovene for en mentorordning ble utviklet ved bruk av et tjenestedesignbyrå, og koordinerte utviklingen av innholdet i mentorordningen i samskaping med ulike organisasjoner på feltet. Tjenestedesignerne avdekket mange og omfattende behov for hjelp og støtte hos målgruppa, og foreslo derfor ikke bare ett mentortiltak, men en liten katalog av ulike innsatser: nettverk, veiledning i det offentlige, aktivitetsvenn, mentorfamilie og en forsterkning av bo- og støttetilbudet for unge over 18 år.

Fra disse forslagene valgte Bufdir å øremerke midler til to konkrete tiltak: nettverket Sammen, som allerede var drevet av Oslo krisesenter i flere år, men som manglet finansiering. Og Mentorfamilie, et helt nytt tiltak som måtte utvikles. Bufdir ba Oslo Røde Kors utvikle og drifte mentorfamilietiltaket basert på deres erfaring med lignende aktiviteter og med målgruppa, og fordi organisasjonen har nasjonal utbredelse. Dette sa organisasjonen ja til. I tillegg foreslo Bufdir å sette av en pott søkbare tilskuddsmidler til mentortiltak i regi av andre organisasjoner. Denne fikk Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ansvar for å forvalte, gjennom en nasjonal tilskuddsordning til frivillige organisasjoners integreringsarbeid. Endelig etablerte Bufdir også en Mentorhub, et møteforum for ulike aktører som jobber med mentortiltak for unge utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap, fra forvaltning så vel som fra organisasjoner.

Disse tiltakene ble til sammen mentorordningen. Vi har i vår undersøkelse sett nærmere på tre av dem: Røde Kors Mentorfamilie, Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) sitt tilbud Ressursvenn og nettverket Sammen i regi av Oslo Krisesenter. I tillegg har vi observert møter i Mentorhub.

Erfaringer med én-til-én mentortilbud

Røde Kors sitt tilbud om Mentorfamilie har øremerkede midler i mentorordningen, og var en nysatsning og et tilbud som myndighetene og frivilligheten samskapte. I dette tilbudet kobles unge som har brutt med familien sin med en frivillig Mentorfamilie. Norske Kvinners Sanitetsforenings Ressursvenn har over flere år mottatt søknadsbaserte tilskudd fra IMDi, og også fra flere andre instanser, både offentlige og private. Her kobles kvinner utsatt for vold i nære relasjoner og med et opphold på krisesenter eller bo- og støttetilbud, med en frivillig ressursvenn. Dette tilbudet har en overlappende, men ikke helt identisk målgruppe som Røde Kors Mentorfamilie.

Mens Mentorfamilie er nystartet og initiert av myndighetene, er Ressursvenn noe som er utviklet i organisasjonen NKS. Både Mentorfamilie og Ressursvenn drives med stor grad av frivillig innsats, og organisasjonene legger mye arbeid i å rekruttere de riktige frivillige og gjøre de riktige koblingene med unge deltakere. Dette framstår som mest krevende i tilbudet Mentorfamilie, der det er en utfordring både å rekruttere frivillige og å gjøre en kobling som treffer den unges forventninger og behov.

Begrepet «familie» gjør at deltakernes forventninger til Mentorfamilie skiller seg fra forventningene til Ressursvenn. Enkelte unge ønsker seg intenst en familie, og de kan ha med seg store forventninger inn i dette tilbudet. Forventninger som kan være vanskelige å innfri innenfor et i utgangspunktet tidsavgrenset tiltak basert på en kontrakt mellom deltaker og frivillig. Frivillige har også, viser vårt intervjumateriale, ulike intensjoner, ambisjoner og ulik mengde tid og dedikasjon å legge inn i denne relasjonen. Mentorfamilie er derfor et krevende tiltak å lykkes med. Samtidig er det kanskje det tiltaket som har størst potensial til å skape en endring for deltakerne – og møte behovene deres. Dette synliggjøres tydelig de gangene koblingene virkelig lykkes. Ressursvenn er også et tilbud som er avhengig av vellykkede koblinger én til én, men slik både organisasjonene, deltakerne og de frivillige snakker om dette, er det å arrangere vennskap enklere enn å konstruere en familie.

Noen av deltakerne som har hatt Mentorfamilie eller Ressursvenn har fått innfridd håpet om en ny familie å høre til i, eller en ny venn å støtte seg på i livet. Delvis fordi den frivillige har valgt å gå inn i en nær relasjon ved å være personlig, dele av seg selv, invitere inn til sin familie, og involvere deltakeren i sitt liv. Noen frivillige med intensjoner om en form for vennskap, andre med intensjoner om mer familieaktige konstellasjoner. Da har det, noe flere beskriver, skjedd ting i møtet med dette mennesket som har akselerert den nærheten de har valgt å åpne for. Den de er Mentorfamilie eller Ressursvenn for har åpnet seg for dem, vist dem tillit, vist glede over å være sammen med dem, gitt dem kjærlighet – og de frivillige har lyttet, hjulpet, stilt opp, vært der, vist omsorg og kjærlighet tilbake. Blant relasjonene som oppstår, beskrives noen som nært vennskap, og andre som nært familiebånd.

Flere sier at de ønsker å fortsette å møtes etter at den avgrensede kontraktsperioden går ut. Noen deltakere sier at de nå har fått en venn eller familie for livet. Alle koblinger fører ikke til en varig relasjon, eller en varig relasjon av den karakteren som den unge voksne deltakeren ønsket seg. Noen ganger er kjemien bare ikke til stede, eller forventningene er for ulike og grunnlaget for en privat relasjon oppstår ikke. Og enkelte ganger er slike erfaringer såre og vonde.

Erfaringer med nettverket Sammen

Nettverket Sammen i regi av Oslo Krisesenter har øremerkede midler gjennom mentorordningen og overlappende målgruppe med Røde Kors Mentorfamilie, nemlig unge som har brutt med sin familie. Det er imidlertid ikke åpent for menn. Dette er et gruppebasert nettverks- og aktivitetstilbud for tidligere beboere ved Oslo Krisesenter sitt bo- og støttetilbud, og drives av ansatte ved krisesenteret, uten bruk av frivillig innsats.

Sammen ser ut til å tilby de unge som har brutt med sin familie noe annet enn det tilbudene Mentorfamilie og Ressursvenn gjør: Et fellesskap av personer som er i samme situasjon, som gjør at deltakerne opplever forståelse og respekt, uten at de trenger å fortelle og forklare så mye privat og personlig om seg selv. Forståelsen kommer naturlig og av seg selv, på bakgrunn av felles erfaringer. Dernest kan dette gi et håp til de som trenger å se andre som har gått igjennom noe av det samme og som «fortsatt er her». Livet kan bli bedre, selv om det kan være vanskelig å tro og føle. Dette er verdifulle opplevelser som det er vanskelig å tilby både som eksternt rekruttert frivillig og som profesjonell, men som de unge voksne i målgruppa for mentorordningen her kan tilby hverandre, innenfor rammene lagt av de ansatte på Bokollektivet.

Dette at utgangspunktet for forståelse og tillit er felles erfaringer, og at deltakerne kan gi hverandre håp når de møtes i ulike faser av gjenkjennelige prosesser, gjør at deltakerne i Sammen har en mentorrolle for hverandre som kommer nærmest naturlig

Aktivitetene som deltakerne møtes til kommer imidlertid ikke av seg selv, de organiseres av de ansatte på Bokollektivet, og de er både en viktig arena for dette fellesskapet av likepersoner, og viktige i seg selv, som pustehull i en hverdag som kan være tung og ensom. De profesjonelle spiller en viktig rolle både i organiseringen av Sammen, og i deltakernes motivasjon for å komme dit, fordi dette er personer de fortsatt kjenner en sterk tilknytning til og som kjenner dem godt.

Mentorordningen som hjelp og støtte til en selvstendig tilværelse

På hvilken måte, om i det hele tatt, kan tilbudene i mentorordningen kompensere for familie og nettverk som har gått tapt, og være en hjelp og støtte til en selvstendig tilværelse? Frivilligheten kan, slik den mobiliseres i tilbudene om Mentorfamilie og Ressursvenn, være med på å gi de unge som bryter med sin familie noe annet enn de profesjonelle hjelperne kan: noen å være sammen med i hverdagen og i høytider, noen de kan ha tillit til som kjenner «hele dem», noen som er glad i dem og noen de kan bety noe for på et personlig plan. Men å tilby dette krever et profesjonelt organisasjonsapparat rundt frivilligheten for å sikre faglighet, oppfølging, kvalitet, sikkerhet og kontinuitet i tilbudet. Samtidig er det viktig å erkjenne at det ikke finnes noen ABC for hvordan koblinger gjøres riktig, og for hvordan man er frivillig på den måten man her er frivillig på. Dette er i stedet noe som må være under kontinuerlig debatt og utvikling basert på systematisering av erfaringer.

Det de frivillighetsbaserte tilbudene i mindre grad gir, men som Sammen tilbyr, er opplevelsen av å bli forstått uten å måtte forklare. I Sammen deles felles erfaringer, og håp om at livet blir bedre. Det er både læring og håp i å se hvordan andre som har gått igjennom det samme, klarer seg. Også her er de profesjonelles arbeid viktig for rammene rundt møtene. Det er i dag en geografisk skjevhet i mulighetene for et slikt nettverk, fordi Sammen først og fremst er tilgjengelig for de som bor i og rundt Oslo. Unge voksne vi har intervjuet som bor i andre byer, har i flere intervjuer etterlyst muligheten til å inngå i et lignende fellesskap. Sammen er i tillegg bare tilgjengelig for kvinner. Imidlertid kan andre typer nettverk støttes gjennom de søknadsbaserte tilskuddsmidlene forvaltet av IMDi.

Ikke alle de unge vi har intervjuet opplever at én-til-én-tilbudene om Mentorfamilie og Ressursvenn gir de resultatene de ønsket. Det er ikke alltid man lykkes med å finne den riktige frivillige til den riktige ungdommen. I sånne tilfeller har organisasjonene tilrettelagt for en slags nødbrems som deltakerne kan trekke i, en mulighet til å hoppe av koblingen uten direkte konfrontasjon med den frivillige. Men utover dette har ikke deltakerne stor makt til å påvirke hvordan frivilligheten skal utøves i tilbudene om Mentorfamilie og Ressursvenn. Hva som produseres gjennom denne frivilligheten er derfor ganske avhengig av hvordan myndighetene og organisasjonene tilrettelegger for den, og hvordan de frivillige går inn i oppdraget.

Dette bør være tema for videre diskusjon og utvikling i mentorordningen. Bufdirs aktive rolle i utviklingen av mentorordningen har så langt bidratt til at dette tilbudet er preget både av myndighetens mål, frivillighetens premisser og målgruppas egne ønsker og behov, slik de kom til uttrykk i utviklingsfasen. Etableringen av Mentorhub har også gitt organisasjonene som deltar mer innsikt i hverandres arbeid, som kan ha kommet målgruppa til gode. Denne samskapingen og møteplassen Mentorhub kan gi grobunn for videreutvikling av mentorordningen i et fellesskap mellom myndighetene og organisasjonene i sivilsamfunnet.

Anbefalinger

• Sikre langsiktig finansiering til mentortiltak som kobler deltakere og frivillige
• Skille mellom en-til-en koblinger og familie-til-en koblinger
• Gi støtte til ulike typer nettverk og likepersonsordninger også utenfor Oslo
• Tematisere og utvikle den frivilliges rolle i mentorordningene
• Evaluere dagens bo- og støttetilbud, særlig med tanke på botid og oppfølging etter utflytting
• Videreutvikle Mentorhub som faglig nettverk og arena for drøftinger og debatt