Denne delrapporten er en oversikt over hva som kjennetegner ulike måter å organisere barnehagehverdagen på. Vi identifiserer typologier for organisering. Barnehageloven og rammeplanen for barnehagen definerer rammer for hvordan barnehagen kan organisere barnehagehverdagen, kompetansesammensetningen og hvilke oppgaver de ulike personalgruppene skal ha. Men innenfor disse rammene vil den enkelte barnehage stå nokså fritt når det gjelder organisering, rollefordeling, ansvarsorganisering og kompetansebruk.
Utvikling av sektoren
Etter barnehageforliket i 2003 har barnehagene blitt større, med flere barn og flere ansatte. Det er blitt færre av de minste barnehagene med under 26 barn, og færre familiebarnehager. Kommunale barnehager utgjør 47 prosent og er i gjennomsnitt litt større enn de private, slik at 50 prosent av barna går i kommunale barnehager. Andelen kommersielle aktører har økt, mens andelen barnehager drevet på ideelt grunnlag er blitt færre. Barnehagene sysselsetter i overkant av 95 000 personer, 90 prosent av de ansatte er kvinner. I barnehagens bemanning inngår styrer, pedagogisk leder, barne- og ungdomsarbeidere og ufaglærte assistenter. Bemannings- og pedagognormen er fastsatt i barnehageloven og forskrift, og setter krav både til antall ansatte og kompetansen hos de ansatte.
Hva sier litteraturen
Studiene vi presenterer er valgt ut fordi de eksplisitt har undersøkt strukturell kvalitet, som barnehagens størrelse og organisering, og betydningen dette kan ha for kvalitet i barnehagehverdagen. Studiene er svært ulike, fra større representative spørreundersøkelser til kvalitative studier av noen få barnehager, likevel er det enkelte dimensjoner som går igjen. De to barnehagetypene som dominerer i studiene er avdelingsbarnehager og basebarnehager. Norske barnehager har tradisjonelt vært organisert i avdelinger med faste barnegrupper, ansatte og romtilhørighet. Basebarnehager har en mer fleksibel organisering med et større antall barn og ansatte knyttet til én base og større fellesarealer. Avdelingsbarnehager er klart mest utbredt. Noen studier identifiserer også en mellom- eller hybridform, med delvis base- og avdelingsorganisering. Organiseringen handler også om bygningsstrukturen og mulighetene som ligger i den. Basebarnehager holder typisk til i større barnehagebygg som gir mulighet for en mangfoldig romstruktur med spesialrom som for eksempel formingsrom og dramarom.
Studiene viser at størrelse har betydning. Store barnehager er oftere enn små, organisert som basebarnehager. De store barnehagene ser ut til å kreve mer ledelse og organisering for å oppnå nærhet og oversikt, mens små barnehager i større grad får dette «gratis». Større barnehager opplever at rammeplanen preger arbeidet i barnehagen mer enn de minste barnehagene. Studiene viser at store barnehager har større faglige miljøer enn små barnehager. Ansatte i større barnehager har jevnt over mer utdanning, og de oppfyller oftere kravene om formell utdanning hos styrer/daglig leder og pedagogisk leder. Tendensen er at de pedagogiske lederne i større barnehager tilbringer mindre tid med barna. Når det gjelder sykefravær og vikarbruk viser studiene litt ulike resultater/funn. Store barnehager ser ut til å ha større muligheter og fleksibilitet til å dekke opp ved sykefravær og har dermed mindre behov for vikarer. Små barnehager tenderer til å ha lavere sykefravær. En tilstedeværende styrer/daglig leder ser ut til å bidra til stabilitet i personalet og lavere sykefravær.
Barnehagens organisering, roller og ansvarfordeling
Spørreundersøkelsen som ble sendt til alle landes barnehager viser at tradisjonelle avdelingsbarnehager er den dominerende barnehagetypen. Basebarnehager er først og fremst etablert etter 2000. Barnehagene etablert på 2000-tallet er større, både i antall ansatte og barn. Det er ingen sterk sammenheng mellom størrelsen på barnehagene og kommunenes størrelse. I små kommuner er det noe vanligere med små barnehager (1-11 ansatte), men selv i Oslo, landets desidert største kommune, er det vanligst med barnehager med 12-17 ansatte.
Vikarer benyttes hyppig i barnehagene, og det gjelder spesielt i kommunale barnehager. Det vanligste er å være styrer for én barnehage. 95 prosent av styrerne svarer at de er det. Blant de som er leder for flere er det omtrent halvparten som svarer at de deler ansvar for flere barnehager med et lederteam. De typiske ansattgruppene i barnehager er barnehagelærer, barne- og ungdomsarbeider og assistenter. Det er mer uvanlig å ha andre typer fagpedagoger ansatt. Arbeidsoppgavene i en barnehage er til en viss grad delt mellom de ulike yrkesgruppene. Det er først og fremst barnehagelærerne som planlegger det pedagogiske arbeidet. Utøvingen av det pedagogiske arbeidet er mer jevnt fordelt mellom barnehagelærer, barne- og ungdomsarbeider og assistenter. Dette gjelder også daglig samvær i barnegruppen og delvis også oppfølging av enkeltbarn.
De pedagogiske lederne deler det pedagogiske opplegget med hverandre på tvers av avdelinger/barnegrupper i barnehagen. Det ser ut til at dette gjøres litt mer i basebarnehager. Det samme gjelder samarbeid på tvers av avdelinger/basegrupper. Omtrent halvparten av barnehagene legger føringer for når barnehagelærerne bruker plantiden. Det er færre som legger føringer for hva plantiden brukes på. Av de som legger føringer, brukes plantiden først og fremst til pedagogisk arbeid og familiesamarbeid. Det er liten grad av delegering av oppgaver fra styrer.
Barnehagene driver kompetanse- og utviklingsarbeid. Over 90 prosent har minst hatt ett faglig seminar for hele ansattgruppen i løpet av det siste året. Når det gjelder mer formalisert etter- og videreutdanning deltar barne- og ungdomsarbeiderne og assistene i langt mindre grad på slike aktiviteter. Når det gjelder å legge til rette for kunnskapsdeling i barnehagen er det mer utbredt i basebarnehager enn avdelingsbarnehager.
Avslutningsvis
Litteraturgjennomgangen av tidligere forskning på organisering av barnehager identifiserte tre hovedtyper: tradisjonelle avdelingsbarnehager, basebarnehager og en mellom- eller hybrid form, det vil si barnehager som har både avdelinger og baser. Dette analytiske perspektivet bruker vi i analysen av datamaterialet (kapittel 5). Vi finner ikke store forskjeller når det gjelder organisering av barnehagehverdagen med utgangspunkt i den etablerte typologien. Samlet gir datamaterialet vårt inntrykk av større grad av likhet i sektoren, på tvers av barnehagetypene, enn variasjon. Dette kan, noe vi finner støtte for i annen litteratur, skyldes mer styring og regulering av sektoren, med standardisering som resultat. Men det kan også handle om at typologien er for grovmasket til at det fremkommer forskjeller. En mulig tolkning er at det er større forskjeller innad i avdelingsbarnehager og basebarnehager enn det er mellom dem. Dette er viktig å ha med når casebarnehager skal velges ut til neste fase av prosjektet. Vi fastholder likevel at det er relevant å se på både avdelingsbarnehage og basebarnehager, samt hybride. Samtidig er eierskap og størrelse relevante dimensjoner i utvelgelsen av case.
