Utenforskap blant unge i Oslo: Hvem er de, og hvilke oppfølgingsbehov har de?

Rapporten bygger på analyser av statistikk og registerdata, kvalitative intervjuer med ungdom, samt intervjuer og arbeidsverksteder med ansatte i tjenestene. I rapporten identifiserer vi seks undergrupper med forhøyet risiko for å være i oppfølgingstjenestens målgruppe, samt fem gjennomgående oppfølgingsbehov knyttet til overganger, fleksible tiltak, relasjonsbasert oppfølging, bedre samhandling og sterke universelle tjenester.

Arbeidet med å forebygge ungt utenforskap vies stor oppmerksomhet i politikken og offentlige debatter, både nasjonalt og lokalt. Oppfølgingstjenesten spiller en sentral rolle i dette arbeidet. Tjenestens oppgaver er å sikre at unge i målgruppen får koordinert oppfølging og tilbud som kan bringe dem tilbake i utdanning, kompetanseheving eller arbeid. Dette kan skje gjennom tilpassede opplæringstilbud i videregående skole og gjennom ulike aktiviteter og arbeidsrettede tiltak i bydelene.

I denne rapporten gir vi et samlet og oppdatert kunnskapsgrunnlag om unge i målgruppen for oppfølgingstjenesten (OT) i Oslo samt flere tilgrensende grupper som kan ha sammenfallende utfordringer (for eksempel unge uten godkjent vitnemål fra grunnskolen, unge uten fullført videregående opplæring som er i arbeid, eller unge som har fullført og bestått videregående opplæring, men som er utenfor arbeid og utdanning).

Målgruppen for OT er unge i alderen 16–24 år som har fullført grunnskolen, men ikke videregående opplæring, og som ikke er i arbeid eller opplæring. I 2023 gjaldt dette om lag 3340 unge, noe som tilsvarte elleve prosent i den aktuelle aldersgruppen som har fullført grunnskole. I målgruppen er seks av ti gutter. En omtrent like stor andel, 62 prosent, har innvandrerbakgrunn. Det vil si at de enten selv er født i utlandet eller i Norge med to utenlandsfødte foreldre. Risikoen for utenforskap øker med alder, og eldre ungdommer har også høyere sannsynlighet for å forbli i utenforskap over tid.

I rapporten utforsker vi hvem disse ungdommene er, hvilke barrierer de møter som kan begrense deres deltakelse i arbeid og utdanning, samt hvilke behov de har for oppfølging og tilrettelegging. Vi undersøker i tillegg hvilke økonomiske konsekvenser økt deltakelse i arbeid, utdanning eller annen aktivitet kan ha for staten og kommunen, og hvordan relevante tjenester kan videreutvikles. Funnene i rapporten er basert på analyser av statistikk og registerdata, kvalitative intervjuer med ungdom i målgruppen og i tilgrensende grupper, samt intervjuer og arbeidsverksteder med ansatte i tjenestene som arbeider med ungdommene.

Ungdommene det er snakk om har samtidig svært ulike bakgrunner og livssituasjoner. De møter gjerne sammensatte utfordringer, som kan forsterke hverandre og øke avstanden til aktivitet. Enkelte mangler motivasjon, sliter faglig på skolen, opplever sosiale vansker eller kjenner på usikkerhet rundt fremtidsvalg. Det kan også handle om fysiske eller psykiske helseutfordringer. Andre barrierer kan være lite nettverk, svake språkferdigheter eller lite kjennskap til utdanningssystemet og egne rettigheter. Noen ungdommer mangler støtte hjemmefra. Dette kan skyldes at foreldre selv står i krevende livssituasjoner, eller ikke kjenner til hvordan skolesystemet fungerer. Enkelte unge søker mestring og tilhørighet gjennom rus eller kriminalitet. For de fleste er det ikke én enkelt årsak som forklarer utenforskapet, men en kombinasjon av flere forhold.

På bakgrunn av registerdata og kvalitative funn identifiserer vi seks undergrupper av målgruppen med forhøyet risiko for utenforskap.

1. Unge med manglende eller lave grunnskolekarakterer: Over halvparten av ungdommene i målgruppen har lave karakterer fra grunnskolen eller mangler karakterer. Manglende karakterer er særlig noe vi finner blant unge innvandrere med kort botid i Norge, der karakterer fra tidligere skolegang i utlandet ofte ikke er registrert. Andre unge er fritatt fra vurdering eller mangler vurderingsgrunnlag, for eksempel på grunn av høyt fravær eller helseutfordringer. Gutter i målgruppen har lavere karakterer sammenlignete med jenter. 21 prosent av jentene i målgruppen hadde høye grunnskolepoeng (40 eller høyere) mot tolv prosent av gutter.
2. Unge som ikke kommer inn i et videregåendeløp som passer for dem: Flere ungdommer beskriver søknadsprosessen til videregående opplæring som uoversiktlig og lite tilpasset deres situasjon. Små feil, som feil prioritering i søknaden, misforståelser om inntaksregler eller glemte frister, kan føre til at ungdom havner i utdanningsprogrammer og/eller skoler de ikke ønsker. Muligheten til å bytte program eller skole etter oppstart oppleves som svært begrenset. Flere opplever usikkerhet og mangel på tilrettelagt informasjon i denne situasjonen. Overgangene mellom skoleslag og trinn ser ut til å være spesielt sårbare faser, der både rigid søkesystem og skifte av miljø kan bidra til at elever faller ut.
3. Unge fra familier med lav sosioøkonomisk status: Ungdom fra husholdninger med lav inntekt har høy risiko for å være i utenforskap, og for at utenforskapet er mer langvarig. Sannsynligheten for å være i målgruppen er nær fire ganger høyere blant unge som har foreldre med lav utdanning, sammenlignet med dem som har foreldre med fullført videregående eller høyere utdanning. Våre funn understreker derfor betydningen av å se ungdommens situasjon i sammenheng med familiens ressurser og forutsetninger, og å ta høyde for muligheter til støtte hjemmefra når oppfølging og tiltak utformes. Samtidig peker vi på at dette ikke bare handler om økonomi, men også om mangel på erfaringer og arenaer som støtter læring og utvikling.
4. Unge med innvandrerbakgrunn: Unge med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant dem med risiko for å havne utenfor utdanning og arbeid. Risikoen varierer imidlertid med kjønn, fødeland og botid i Norge. Blant norskfødte med innvandrerforeldre hadde gutter nesten dobbelt så høy risiko for å være i målgruppen sammenlignet med jenter. Vi finner også at særlig innvandrere med kort botid i Norge har høy sannsynlighet for å være registrert i utenforskap. Dette kan skyldes utfordringer rundt norskferdigheter og systemforståelse.
5. Unge med helseutfordringer: Fysisk og psykisk helse har vært et gjennomgående tema både blant ansatte i tjenestene og i intervjuene med ungdommene. Vi finner at det som ofte omtales som «psykiske plager», rommer komplekse livserfaringer som rus, relasjoner, tilhørighet og familiesituasjon, og at utenforskap for mange ungdommer utvikler seg gradvis basert på en kombinasjon av disse forholdene. Dette peker på at ungdom med psykisk uhelse ikke utelukkende vil ha behov for helsehjelp for å komme i aktivitet, men at de også har behov for støtte til å håndtere andre vanskelige livssituasjoner og risikofaktorer.
6. Unge i kriminalitet: Unge i målgruppen har tre ganger høyere sannsynlighet for å være siktet, enn unge utenfor målgruppen i tilsvarende alder og med tilsvarende utdanningsnivå. Dette gjelder særlig unge menn – elleve prosent av menn i målgruppen var siktet i løpet av 2023. Risikoen for å være involvert i kriminalitet varierer også med alder og bosted, ved at unge over 18 år og unge i østlige og sørlige bydeler er overrepresentert.

Gruppene beskrevet over er ikke gjensidig utelukkende, og det vil ofte være overlapp mellom flere av risikofaktorene. Våre data peker i samme retning – unge i målgruppen har typisk sammensatte livssituasjoner og utfordringer, der flere risikofaktorer er til stede samtidig. Oppfølgingsbehovene deres lar seg derfor sjelden avgrense basert på undergruppene beskrevet ovenfor. På bakgrunn av dette har vi identifisert fem gjennomgående behov, som er universelle, men som kommer særlig til uttrykk i møte med ungdom som erfarer utenforskap eller har høy risiko for å falle utenfor. 

For det første forteller flere av våre informanter at det er et stort behov for støtte i overganger, særlig i overgangen fra ungdomsskole til videregående opplæring, men også mellom ulike utdanningsløp og i overgangen tilbake til aktivitet etter perioder med utenforskap. Utfordringene knyttes ofte til manglende veiledning, lite tilpasset informasjon og svake koblinger mellom tjenester. Særlig ungdom med kort botid, lave grunnskolepoeng, de som ikke kommer inn i et løp i videregående opplæring som passer for dem og/eller de med foreldre med svak systemforståelse, kan ha behov for ekstra støtte for å orientere seg i skolesystemet og hvilke muligheter som finnes for dem.

For det andre finner vi at selv når tilbud er tilgjengelige, er de noen ganger for lite fleksible til at ungdom i målgruppen faktisk kan ta dem i bruk. En del har negative skoleerfaringer eller helseutfordringer som gjør det vanskelig å delta i ordinære løp. Ungdom og ansatte i tjenester som bistår dem beskriver behov for tiltak som er fleksible, tilpassede og lett tilgjengelige, slik at de kan iverksettes raskt, uten lang ventetid, eller trappes opp gradvis. Dette kan for eksempel innebære en gradvis overgang til arbeid for ungdom som trenger tid til å bygge opp rutiner og struktur i hverdagen. Behovet for lavterskel og rask tilgang til psykisk helsehjelp fremheves som et viktig supplement til øvrige tiltak.

For det tredje fremstår tett og relasjonsbasert oppfølging, gjennom én-til-én-relasjoner over tid, som et viktig behov. Ungdommene selv og tjenestene snakker om at denne gruppen trenger noen som ser dem, som har tid til dem, noen som «maser på dem» og «ikke gir dem opp». Regelmessig innsjekk og oppfølging fremheves som viktig, ikke bare frem til ungdommen kommer i aktivitet, men også i en periode etter oppstart. Spesielt unge med kort botid i Norge, og de med helseutfordringer, har behov for trygge relasjoner og kontinuitet gjennom kompliserte prosesser og møter med ulike tjenester.

For det fjerde beskriver ansatte i tjenestene at mange ungdommer de jobber med, har behov for et system som samhandler bedre. De forteller om store utfordringer med samarbeid, samordning og informasjonsutveksling mellom ulike tjenester og bydeler. Særlig ungdom med helseutfordringer, innvandrerbakgrunn og/eller kort botid i Norge, ble trukket frem som særlig sårbare i møte med slik manglende sammenheng. Disse ungdommene har ofte mindre støtte hjemme til å forstå systemet, stille krav og følge opp avtaler, og er derfor i større grad avhengige av at systemet er godt koordinert. Når det gjelder informasjon til unge og foreldre, bør dette være tilpasset målgruppen, og ta høyde for at mange har lite kjennskap til utdanningssystemet og velferdstjenester de har rett på.

For det femte understreker ansatte i førstelinjen behovet for sterke universelle tjenester for å kunne sikre varig og bærekraftig oppfølging, ikke bare midlertidig ekstra hjelp i overgangene. Flere informanter mener i tillegg at støtten bør være mer proaktiv og oppsøkende, det vil si at tjenestene i større grad tilpasser oppfølgingen og møter ungdommene der de befinner seg.

Flere OT-kontakter og andre tjenester som jobber med ungdommene, beskriver presset kapasitet og begrensede ressurser for å kunne gi tettere oppfølging til ungdommene, selv om det også her er variasjoner mellom ulike deler av Oslo. De er klar over at mange av tiltakene de etterlyser, er ressurskrevende og innebærer betydelige utgifter fra kommunen. Samtidig, det at personer står utenfor arbeid og utdanning har betydelige konsekvenser, både for den enkelte og for samfunnet, gjennom reduserte inntekter og økte utgifter i offentlige budsjetter. I rapporten har vi beregnet utenforregnskap for ungdomsprofiler som representerer ulike undergrupper av OTs målgruppe med forhøyet risiko for utenforskap. Disse beregningene anslår direkte økonomiske konsekvenser for offentlige finanser over en periode på 20 år, avgrenset til utdanningskostnader, arbeidsrelaterte Nav-ytelser, statlig bostøtte, økonomisk sosialhjelp og skatteinntekter. Øvrige virkninger, for eksempel endrede ressursbehov i helsetjenestene og kriminalomsorg, samt betydningen for individenes livskvalitet er ikke tallfestet. Beregningene viser en potensiell gevinst på mellom 1,1 og 5,7 millioner kroner per person dersom ungdommene i stedet for livsløp preget av ulike former for utenforskap oppnår livsløp med mer stabil tilknytning til utdanning og arbeid. Størrelsen på de økonomiske konsekvensene vil imidlertid variere med individuelle kjennetegn og tilknytning til arbeidsmarkedet, og resultatene er heftet med usikkerhet, blant annet knyttet til enkeltindividenes fremtidige sysselsetting, utdanningsløp og rettigheter til og behov for ytelser.