Siden 2000 har norske virksomheter hatt lov til å dekke midlertidig arbeidskraftbehov gjennom innleie av arbeidskraft. Bemanningsbransjen har dermed økt, og særlig etter EU-utvidelsen i 2004. Både liberaliseringen i 2000 og gjennomføringen av EUs vikarbyrådirektiv fra 1. januar 2013 er avgjørende for hvordan aktørene kan opptre. Hva som er lov og hva som ikke er lov vil som regel være klart, men det vil likevel finnes tilfeller som befinner seg i grenseland. I denne rapporten ser vi nærmere på enkelte av disse gråsonene. Hvordan forholder aktørene i markedet seg til reguleringer, og hvilke muligheter gir regelverket for tilpasninger og omgåelser?
