Sammendrag

Kunst og kulturfeltet trekkes fram som en raskt voksende del av de internasjonale arbeidsmarkedene og knyttes også tett opp mot den «digitale revolusjonen». Samtidig kjennetegnes kunst- og kulturområdet av atypiske ansettelser, mange sysselsatte med usikker inntekt og økende press på etablerte ordninger for opphavsrettigheter og vederlag for bruk av kunst. Hovedtema for denne rapporten er det kunst- og kulturfaglige organisasjonsområdet, det vil si organisasjoner som representerer interessene til sysselsette innen kunst og kultur og de tema som disse organisasjonene arbeider med. Vi er opptatt av om organisasjonene erfarer at medlemmene får nye typer tilknytningsformer, for eksempel om flere blir selvstendig næringsdrivende, hvilke utfordringer de ser når det gjelder å ivareta medlemmenes lønn og inntekt, om digitaliseringen innebærer nye utfordringer for formidling av og vederlag for kunst og hvordan de bistår medlemmene når det gjelder rettigheter. Avslutningsvis diskuterer vi om tiden er inne for et nærmere samarbeid mellom de mange interesseorganisasjonen og fagforbundene innen dette området.

Kunnskap om kunst- og kulturfeltet

I kapittel 2 gjennomgår vi et utvalg norske studier av kunst- og kulturfeltet med vekt på studier som ser på kreativ sektor i et næringsperspektiv og studier som ser på kunstnernes inntekter og inntektsfastsettelse. Studiene omfatter blant annet Kunstnerundersøkelsen 2013, Skarsteinsutvalgets innstilling samt rapporter som er utgitt av BI Centre for Creative Industries, Kunnskapsverket, Telemarksforskning og Fafo. Noen hovedfunn er:

Kreativ næring har hatt en vekst i verdiskaping på 15 prosent i perioden fra 2008 til 2014. Dette er lavere enn for fastlandsøkonomien generelt, som hadde en vekst i verdiskaping på 38 prosent i samme periode. Samtidig er det stor variasjon mellom ulike kunstformer når det gjelder vekst.

Kreativ næring utgjør 4,3 prosent av sysselsettingen i Norge. Næringen har hatt en sysselsettingsvekst fra 2008 til 2014 på 9,4 prosent. Enkeltpersonforetak utgjør den største andelen av veksten.

I likhet med andre deler av arbeidslivet preges også de kreative yrkene av digitalisering, men på litt andre måter. Den viktigste endringen for de kreative yrkene, er nye distribusjons- og salgskanaler.

Kreativ næring har flere selvstendig næringsdrivende (oppdragstakere) og atypiske tilknytningsformer (frilansere, midlertidige ansatte) enn det som er vanlig i resten av arbeidslivet.

Realveksten i inntekt for kunstnerne har vært lavere enn for resten av befolkningen. Det er store inntektsforskjeller mellom kunstnere med ulike tilknytningsformer. Fast ansatte kommer best ut, dernest frilansere, mens selvstendig næringsdrivende kommer dårligst ut.

Det finnes en god del tariffavtaler innenfor kunstfeltet som dekker de faste og midlertidig ansatte kunstnerne, mens frilansere og selvstendig næringsdrivende i noen tilfeller er dekket av rammeavtaler om minstesatser eller rådgivende satser.

Organisasjonene

Det finnes drøye 30 organisasjoner for kunstnere og vi har intervjuet representanter for 13 av disse. I tillegg har vi intervjuet Norsk Tjenestemannslag og Fagforbundet som organiserer i kultursektoren. Intervjuene er supplert med informasjon fra nettsider, årsmeldinger, ulike typer avtaler med mer. I kapittel 3 har vi har sett nærmere på hvilke utfordringer organisasjonene innen kunst og kultur møter på i det daglige, og hvordan de svarer på disse utfordringene i form av medlemstilbud og annen innsats.

Kunstnerorganisasjonene varierer både i medlemstall og i hvilke typer aktiviteter de har. De fleste organisasjonene har medlemskriterier knyttet til kunstnerisk utdanning eller kvalitet på kunstneriske arbeider.

Det er store forskjeller i hvordan organisasjonene ivaretar medlemmene når det gjelder lønn og inntekt. En god del organisasjoner forhandler tariffavtaler eller avtaler rammeverk for honorar og vederlag. Andre nærmer seg spørsmålet om inntekter i hovedsak ved å arbeide for flere stipender og mer midler til kunstneriske prosjekter. Organisasjonene ivaretar også oppgaver knyttet til individuelle og kollektive vederlagsordninger, stipender og andre støtteordninger.

Kun et mindretall av kunstnerne har fast ansettelse som lønnstaker. Noen organisasjoner har alltid ha hatt selvstendig næringsdrivende med enkeltpersonforetak som den dominerende tilknytningsformen. Andre forteller at det over tid er blitt mer vanlig å opprette et enkeltpersonforetak. Noen kunstnergrupper kombinerer også ulike tilknytningsformer, inkludert korte ansettelser og oppdrag som ikke-ansatt lønnstaker.

Digitalisering, ny teknologi og nye formidlingsplattformer har fått stor betydning innen musikk, scenekunst og litteratur. Organisasjonene arbeider med å sikre at kunstnerne får vederlag for bruk av kunsten også når denne formidles på nye måter. Å vedlikeholde slike bestemmelser oppfattes som krevende, men viktige, oppgaver i dag og for tiden framover.

Organisasjonene deltar i Kunstnernettverket og framhever dette som en viktig arena for å samordne seg på områder der man har felles interesser og for samarbeid og læring. Det finnes også andre former for samarbeid, for eksempel gjennom samlokalisering eller samarbeidsavtaler.

Utfordringene

Kapittel 4 omhandler hvilke utfordringer og endringer organisasjonene møter og hvordan de jobber med for å møte disse utfordringene.

Organisasjonene arbeider med en rekke utfordringer knyttet til lønn, inntekt og sosiale rettigheter, og innfallsvinklene varierer mellom ulike kategorier kunstnere. En fellesnevner er at kunstnere ofte har en usikker inntekt og at få kunstnere har fast ansettelse i heltidsstillinger. Flere
kunstnerorganisasjoner opplever også press på opphavsrettigheter og vederlag i kjølvannet av ny teknologi og digitalisering.

Det er vanlig å være selvstendig næringsdrivende med enkeltpersonforetak. Flere av organisasjonene opplever at oppdragsgiver oftere enn tidligere insisterer på at oppdrag skal faktureres som selvstendig næringsdrivende. Dette betyr at organisasjonene bruker tid på veiledning når det gjelder valg av tilknytningsform og hva som bør ligge til grunn for fastsetting av pris eller honorar.

I tillegg til å arbeide for bedre rammebetingelser og avtaler, bruker mange av organisasjonene tid og ressurser på individuell bistand til medlemmene. Dette gjelder blant annet kontrakter og andre typer rettigheter. Noen av organisasjonene bistår også ikke-medlemmer.

Det har dukket opp andre aktører og initiativer som søker å svare på utfordringer som kunstnerne møter i det daglige. Det gjenstår å se hvor stor betydning slike får i tiden framover.

Det kunst- og kulturfaglige organisasjonsområdet

Avslutningsvis diskuterer vi det kunst- og kulturfaglige organisasjonsområdet med utgangspunkt i organisasjonene som «fagforbund». Hvor like eller ulike er disse? Og hvilke muligheter er det for et nærmere samarbeid mellom de mange organisasjonene på dette feltet, eventuelt innenfor LO?

Lønn og inntekt står høyt på dagsordenen for de fleste kunstnerorganisasjonene selv om kun et mindretall forhandler og ivaretar tariffavtaler. En viktig oppgave er å sikre best mulig betingelser for korttidsansatte, frilansere og andre oppdragstakere. Slike grupper er i flertall blant medlemmene i de fleste organisasjonene, og vi finner ulike tiltak som skal sikre at disse får betalt for sin innsats. Tiltakene varierer fra forpliktene avtaler til anbefalte satser, utkast til standardkontrakter og skolering i hva som må legges inn i prisen for et oppdrag.

Organisasjonene bruker tid og ressurser for å sikre gode rammevilkår for kunsten og for kunstnerne, inkludert midler til stipender og prosjekter. Dette betyr også å sikre kunstnerens rettigheter i en tid da digitalisering og nye typer plattformer utfordrer de tradisjonelle ordningene for bruk og vederlag.

Kunst og kultur er i utgangspunktet godt organiserte bransjer. Innen kunstnerisk virksomhet er det en rekke organisasjoner hvorav de fleste er ganske små. Flertallet er frittstående, mens flere er tilknyttet LO. Organisasjonsgraden blant kunstnere er høy i den betydningen at mange av de som oppfyller kriteriene for å bli medlem, er organisert.

Vi har i avslutningen diskutert mulighetene for et mer forpliktene samarbeid mellom organisasjonene, inkludert spørsmålet om flere vil være interessert i å slutte seg til LO. Allerede i dag samarbeider ulike organisasjoner i regi av Kunstnernettverket og på arenaer. Utviklingen i årene framover tilsier at ulike kunstnergrupper vil stå ovenfor felles utfordringer, blant annet når det gjelder inntektssikring, sosiale rettigheter og mulighetene for å bevare gode ordninger for opphavsrettigheter og vederlag. Dette taler for et tettere samarbeid. Erfaringene fra Creo og Dramatikerforbundet viser også at denne typen organisasjoner kan finne sin plass i LO og at det kan være nyttig å ha en sterk hovedorganisasjon i ryggen. Samtidig er det stor variasjon i om frittstående kunstnerorganisasjoner ser et LO-medlemskap som et alternativ for framtiden eller ikke.