Denne rapporten forteller om danningen av hovedorganisasjonen Unio, og hvordan Unio gjennom 20 år har arbeidet for å sikre medlemsforbundene medbestemmelse og innflytelse på ulike arenaer i norsk politikk.
Utdanningsrevolusjonen og framveksten av velferdsstaten skapte ikke bare en større offentlig sektor, den skapte også en utdannet befolkning. Nye yrkesgrupper dukket opp, og tradisjonelle profesjons- og yrkesgrupper ble spesialisert gjennom utdanning. Denne utviklingen endret de de kollektive aktørene i arbeidslivet i Norge. Nye hovedorganisasjoner dukket opp, offentlig sektor fikk et mer sentralisert forhandlingssystem, og samarbeidet mellom hovedorganisasjonene og staten ble etter hvert utvidet.
Unios politiske satsingsområder strekker seg fra lønns- og arbeidsforhold til utdanning, velferd og andre samfunnsspørsmål. Hovedorganisasjonen har deltatt på bred front i lovforberedende arbeid og har påvirket utviklingen av det inntektspolitiske samarbeidet. Unio har bidratt til å sikre medlemmene samfunnspolitisk medbestemmelse i spørsmål som gjelder utdanning, helse og miljø, og har gjennom sitt internasjonale samarbeid bidratt til å påvirke utviklingen av arbeidslivet også i andre land.