Ved slutten av dette hundreåret er «arbeidslinja» det dominerande velferdspolitiske idealet i Noreg. Med dette omgrepet ynskjer styresmaktene å vektlegge at arbeid, ikkje offentleg stønad skal vere førstevalet for flest mogleg. Til grunn for dette ligg ei vektlegging av at ordningane både kan motivere og demotivere dei som står utan arbeid. Politikken handlar såleis mykje om incentiv. Som virkemiddel kan ein då nytte positive sanksjonar, eller «gulrot» som til dømes skattelette for å gi dei trygda høve til å nytte restarbeidsevna sin til å spe på stønaden. Men det ligg og til grunn for ideologien at andre treng hardare sanksjonar for å gjere arbeid til sitt «førsteval». Denne rapporten analyserer korleis kommunene nyttar seg av arbeid som motyting for økonomisk sosialhjelp, den til no klaraste pisken i arbeidslinja.
