Denne rapporten handler om barns rett til å bli hørt når utlendingsmyndighetene vurderer å utvise en av deres foreldre.
Rapporten viser at UDI ikke hører barn direkte i utvisningssaker, og at UNE kun unntaksvis hører barn direkte og muntlig. Det varierer også hvorvidt barn får ut-trykke sine synspunkter skriftlig eller via andre representanter. I mange saker fram-kommer det ingen opplysninger om barnas egne synspunkter og perspektiver.
Måten arbeidet med utvisningssaker er organisert på i UDI og UNE, utgjør barrierer for å høre barn direkte. Barns rett til å uttale seg fritt i utvisningssaker er heller ikke tydelig nok uttrykt i lov, forskrift og retningslinjer. En sammenligning med Sverige, Danmark og Finland viser at å høre barn også er en utfordring i disse landene, og at det trengs tilrettelegging og mekanismer som kan veilede og sikre en realisering av rettighetene som barn har på papiret.
Rapporten inneholder en rekke anbefalinger til hvordan norske myndigheter best kan legge til rette for høring av barn i utvisningssaker.