Publikasjoner

Rapportsøk

Seniorer i sykehussektoren
Hvordan beholde seniorene og deres kompetanse

Tove Midtsundstad og Roy A. Nielsen

Fafo-rapport 2022:18

Last ned nettutgave

Forskningstema: Tjenester og tjenesteutvikling, Seniorpolitikk, Pensjon

Prosjekt: Senioransatte på sykehus – Hvordan beholde seniorene og deres kompetanse lenger?

Forskere på Fafo: Tove Midtsundstad, Roy A. Nielsen

Formålet med dette prosjektet har vært å frambringe ny kunnskap om hvorfor seniorer slutter i sykehusjobben, og hva som eventuelt skal til for at flere kan, og vil, fortsette. Data som analyseres er hentet fra Statistisk sentralbyrås registerbaserte sysselsettingsstatistikk microdata, og en nettundersøkelse blant Norsk Sykepleierforbunds og Fagforbundets medlemmer. Undersøkelsen ble gjennomført ved utgangen av 2021 og omfatter 5450 personer som jobbet på sykehus i 2015 og som på intervjutidspunktet var mellom 54 og 67 år gamle og enten pensjonert, uføre, på AAP eller fortsatt i arbeid på sykehus eller annet sted.

Problemstillinger som belyses er blant annet:

  • Utvikling i antall og andel i ulike stillingskategorier over tid
  • Antall og andel som skifter jobb og/eller yrke og hvor de går
  • Antall og andel i de ulike yrkeskategoriene som midlertidig eller permanent går ut av arbeidsstyrken
  • Grunner til å søke seg til eller skifte til annen arbeidsgiver/yrke, og grunner til tidligpensjonering
  • Seniorenes vurdering av arbeidsmiljø og egen helse, tilrettelegging og seniorpolitikk, kompetanse og læringsmuligheter 

Utgitt: 2022 Id-nr.: 20821

Sammendrag

Formålet med studien er å bidra til et oppdatert faktagrunnlag om hvordan det er å være senior i sykehus for sykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere med pasientkontakt, og angi hva som kan være egnede tiltak for at flere kan, og vil, fortsette noen år til.

Data som analyseres for å besvare problemstillingene er hentet fra Statistisk sentralbyrås (SSB) registerbaserte sysselsettingsstatistikk microdata, og en nettundersøkelse blant Norsk Sykepleierforbunds og Fagforbundets medlemmer. Nettundersøkelsen ble gjennomført i november-desember 2021 blant drøyt 14 300 pleiere, hvorav 5450 deltok (svarprosent på 38 %). Alle de spurte jobbet på sykehus i 2015 og var født i 1954-1968. På intervjutidspunktet var de mellom 54 og 67 år gamle og enten pensjonert, uføre, på AAP eller fortsatt i arbeid på sykehus eller annet sted.

Resultatene

Én av tre i pleieyrkene er senior

Antallet ansatte i sykehusenes ulike pleieryrker økte fra om lag 37 000 i 2011 til 40 000 i 2019. I samme periode gikk andelen ansatte over 50 år ned - og utgjør nå snaut en tredjedel. 84 prosent av seniorer i pleieyrker på sykehus er sykepleiere, om lag 8 prosent er hjelpepleiere og helsefagarbeider og 8 prosent annet pleiepersonale. Det er flere seniorer blant kvinner enn menn og flere blant spesialsykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere enn øvrige pleieansatte.

Mange har spesialisering og videreutdanning

Nærmere 70 prosent av sykepleiere over 50 på sykehus har en spesialisering, og 10 prosent har en mastergrad, en master i kombinasjon med en spesialisering eller flere parallelle spesialiseringer. De fleste med spesialistutdanning er enten intensivsykepleiere, psykiatriske sykepleiere, operasjonssykepleiere, anestesisykepleiere eller kreftsykepleiere. Blant hjelpepleiere og helsefagarbeidere har 25 prosent en videreutdanning, hvorav flest innen barsel og barnepleie eller psykisk helse.

Snaut 40 prosent har en deltidsstilling

Ifølge data fra SSB jobber snaut 40 prosent av seniorer i pleieyrkene redusert tid. Det er flest seniorer som jobber redusert blant hjelpepleiere og helsefagarbeidere uten videreutdanning og færrest blant sykepleiere.

Hovedgrunnen som oppgis for deltidsarbeid er helseproblemer, at de føler seg utslitt om de jobber mer, at arbeidet er for krevende til å jobbe fulltid og vaktbelastningen/turnusen. 10 prosent jobber også deltid fordi de ikke får tilbud om noe annet. Sistnevnte gjelder oftere hjelpepleiere og helsefagarbeidere enn sykepleiere.

25 prosent har valgt å jobbe deltid fordi de ønsker mer fritid. 15 prosent ønsker også den fleksibiliteten deltidsstilling gir til å ta ekstravakter når det passer. Det gjelder primært hjelpepleiere og helsefagarbeidere.

Snaut 7 prosent oppgir at de alltid har jobbet deltid. Andelen er høyest blant sykepleiere og blant hjelpepleiere og helsefagarbeidere uten videreutdanning. For noen er deltid en familietilpasning, og noe som gir mer tid sammen med pensjonert ektefelle eller samboer eller mer tid til å ta seg av pleietrengende i nær familie.

Drøyt 10 prosent jobber deltid fordi de er pensjonert eller uføre, og da ikke kan eller ønsker å jobbe mer. Dette kan omfatte en del pensjonister eller trygdede som har valgt å jobbe noe under koronapandemien, da pensjonert pleiepersonell ble særlig oppfordret til å bidra, og det kom en spesialordning som gjorde dette mer lønnsomt.

30 prosent har nattarbeid

Flere studier viser at nattarbeid øker faren for helseplager (Garde mfl., 2020), og sykehusansatte pleiere er blant de yrkesgruppene hvor mange jobber nattevakt. Det gjelder nærmere 30 prosent av seniorene, hvorav 25 prosentpoeng har tredelt turnus og 5 prosentpoeng kun jobber på natta.

38 prosent jobber kun på dagtid, 27 prosent todelt turnus (dag og kveld), mens 5 prosent har annen arbeidstidsordning. Arbeid på dagtid er mest vanlig blant spesialsykepleiere, hvor det gjelder snaue 40 prosent, og minst vanlig blant hjelpepleiere og helsefagarbeider med videreutdanning, hvor det gjelder rundt 15 prosent. 

Vurdering av arbeidsmiljø og arbeidssituasjon

Godt over 90 prosent av de yrkesaktive seniorene i pleieyrkene opplever arbeidsoppgavene som interessante og givende. De mener det er godt samsvar mellom egen kompetanse og arbeidet de har ansvar for. Mer enn 80 prosent oppgir da også at de får den opplæringen og treningen de trenger. De aller fleste kommer også godt overens med, har regelmessig kontakt med og føler seg verdsatt av, nærmeste leder. Over 60 prosent føler også de har stor frihet i jobben.

Samtidig er det nærmere 70 prosent som synes arbeidet er psykisk krevende og over 50 prosent som finner arbeidet svært fysisk krevende. Over 80 prosent mener de har for mye å gjøre, og snaut 50 prosent at de sjelden får tid til å utføre arbeidsoppgavene slik de bør gjøres. 25 prosent hevder i tillegg at de ofte opplever situasjoner som grenser til det faglig uforsvarlige.

Når det gjelder andre arbeidsmiljøutfordringer, som utsatthet for vold og trusler, rapporterer 18 prosent at dette er et problem. Snaut 23 prosent mener at krevende pårørende, og drøyt 38 prosent at krevende pasienter, er en arbeidsmiljøbelastning.

Kjernen i arbeidsmiljøproblemet for de som fortsatt jobber på sykehus er derfor mengden arbeidsoppgaver og arbeidsbelastninger, ikke manglende lederkontakt, verdsetting, kompetanse og motivasjon.

Sykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeider vurderer arbeidsmiljøet ganske likt. Det er likevel litt flere sykepleiere med spesialisering enn øvrige pleiere som mener de har interessante og givende arbeidsoppgaver, mens litt flere hjelpepleiere og helsefagarbeidere enn sykepleiere opplever å ha stor frihet i jobben og føler seg verdsatt av nærmeste leder. Samtidig er andelen som opplever arbeidet som fysisk tungt og at krevende pårørende kan være en belastning, høyere blant hjelpepleiere og helsefagarbeidere enn sykepleiere.

Sammenlignes jobbytteres og stayeres vurdering av arbeidsmiljøet er det forskjeller både når det gjelder ledelse, ledelseskontakt og arbeidsmengde. Færre av de som skiftet jobb enn de som valgte å bli har hatt regelmessig kontakt med nærmeste leder og færre har opplevd relasjonen som god. Flere av jobbytterne enn stayerne mente også at de hadde for mye å gjøre, og at de sjelden fikk tid til å utføre arbeidsoppgavene slik de mente de burde gjøres. De opplevde også å ha mindre frihet i jobben. 40 prosent mente at de ofte opplevde arbeidssituasjoner som grenset til det faglig uforsvarlige, mot 25 prosent blant stayerne.

Tilsvarende finner vi at de som fortsetter i jobb etter fylte 62 år oftere enn de som tidligpensjoneres, har god kontakt og en god relasjon med nærmeste leder og føler seg verdsatt. Det er også litt færre av de som fortsetter enn de som går av tidlig som synes arbeidet er fysisk og psykisk belastende, opplever at de har for mye å gjøre og at de sjelden får tid til å utføre arbeidet slik de mener det bør gjøres. Dobbelt så mange av tidligpensjonistene enn de som fortsetter, mener også at de ofte opplevde arbeidssituasjoner som grenset mot det faglig uforsvarlige.

Vurdering av bemanningssituasjonen

Ifølge de yrkesaktive seniorene i sykehusenes pleieyrker hender det ofte at det ikke er full bemanning på arbeidsplassen. Drøyt 24 prosent sier det skjer daglig og litt over 50 prosent at det skjer ukentlig. Spesialsykepleiere opplever dette oftest, og da spesielt operasjonssykepleiere, intensivsykepleiere og jordmødre, hvor en tredjedel sier det skjer hver dag.

Knapp bemanning, enten det skyldes for få ansatte, for mange gjøremål, høyt sykefravær eller problemer med å skaffe vikarer, fører gjerne til at de som er på jobb må rekke over mer. Arbeidsdagen kan da bli ekstra travel, og en kan føle at en ikke strekker til eller får utført alle oppgavene en er pålagt.

Lav bemanning i forhold til oppgaver kan også begrense den enkeltes mulighet til å ta matpause og få seg en pust i bakken mellom øktene. Drøyt 15 prosent oppgir at de ukentlig må droppe matpausa, og 6 prosent at det skjer på nesten hver vakt. 32 prosent av pleierne oppgir i tillegg at de ikke har anledning til å ta seg en liten pustepause ved behov. Særlig gjelder det spesialsykepleiere og ansatte på avdelinger med døgndrift. Det er også en viss forskjell mellom helseregionene: pleiere i Helse Nord rapporterer noe oftere at de har en slik mulighet enn pleiere i Helse Sør-Øst.

Frafall fra sykehussektoren

Mellom 3 og 7 prosent av 50-61-åringer i pleieyrker forlater sykehusjobben hvert år ifølge registerdata fra SSB. Andelen har vært relativt stabil mellom 2011 og 2019, og er ikke vesentlig høyere enn det en finner i andre sektorer. En tredjedel av det samlede frafallet er jobb-bytter, og de som skifter jobb går som oftest til andre sykehustjenester. De fleste som forlater sykehusjobben før fylte 62 år går over til arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon.

En økende andel står likevel i arbeid fram til pensjonering. Høyest er derfor frafallet eller avgangen ved fylte 62, 65 og 67 år, da de fleste går av med avtalefestet pensjon, særalderspensjon eller tjenestepensjon.

Grunner til at noen søker annet arbeid

Hovedårsaken til at seniorene søker annet arbeid er arbeidssituasjonen og arbeidsbelastningene. Halvparten av søkerne ønsket seg en mindre stressende jobb, 15 prosent en fysisk lettere jobb, mens 20 prosent ville bort fra turnusarbeidet og 15 prosent relaterte det til et generelt dårlig arbeidsmiljø. For 25 prosent var manglende verdsetting en viktig grunn og for 10 prosent helseproblemer.

Det jobbsøkerne særlig mente bidro til dårlig arbeidsmiljø og stress var lav bemanning, høyt tempo og stadige endringer og omorganiseringer, og det å alltid ha dårlig samvittighet. Langt færre, men likevel et betydelig antall, mente også helgearbeid, nattarbeid og vakter med hyppige vaktskifter førte til stress og dårlig arbeidsmiljø, som igjen første til at de ønsket seg bort. Det samme gjaldt uenigheter/konflikter på arbeidsplassen, og da særlig med leder.

Men det å søke annen jobb er også relatert til karriereambisjoner, ønske om faglig utvikling og høyere lønn. 15 prosent mente de ikke ble satset på og oppga det som en av grunnene til at de hadde søkt seg bort, mens drøyt 20 prosent ønsket seg større utfordringer og 25 prosent relaterte det til ønske om høyere lønn.

Andre grunner, som flytting, midlertidig jobb eller vikariat, nedbemanninger og oppsigelser, lite fagmiljø, omsorgsforpliktelser, manglende tilrettelegging og ønske om hel stilling, vektlegges av få.

Grunner til at noen går av tidlig

Helseproblemer og fysiske og psykiske belastninger ved yrket er hovedårsakene som oppgis av pleiere som går av som 62-åringer. I tillegg vektlegger mange ønske om mer fritid, som like mye kan forstås som et ønske om å slippe fra en belastende jobb fordi helsa er dårlig, som ønske om ferie og fri til å gjøre hva man vil.

Drøyt 30 prosent relaterte også avgangen til manglende motivasjon og 10 prosent til at arbeidsoppgavene ikke var like interessante og givende som før. Drøyt 30 prosent av de som tidligpensjonerte seg, hadde heller ikke følt seg satset på, og 20 prosent hadde følt seg lite verdsatt. Det er likevel få som føler seg presset til å gå av tidlig eller relaterer det til en arbeidsplasskultur, hvor det er vanlig at flertallet går av tidlig.

20 prosent sa at en lite fleksibel arbeidstidsordning hadde vært medvirkende, 8 prosent den teknologiske utviklingen, som de hadde problemer med å henge med på, og 10 prosent knyttet det til manglende tilrettelegging. Å ha mulighet til å kombinere deltidsarbeid med uttak av delvis pensjon ble derimot lite vektlagt.

For 19 prosent var det viktig at de ikke lenger trengte lønnsinntektene for å klare seg økonomisk. Det kan bety at de anså pensjonen de hadde krav på som tilstrekkelig, at de hadde oppsparte midler eller formue de kunne tære på og/eller en generell god familieøkonomi. Like mange, 19 prosent, begrunnet avgangen med at de ikke forventet noe mer i pensjon om de fortsatte. Andre årsaker knyttet til familien og privatsfæren, som ønske om å koordinere avgangen med ektefelle eller partner eller syke eller pleietrengende i nær familie, ble for øvrig vektlagt av få.

En del beskrev i tillegg andre grunner i et fritekstfelt, som problematiske sider ved samhandlingsreformen, pakkeforløpene, stadige omorganiseringer og de økte dokumentasjons- og rapporteringskravene. For enkelte hadde også dårlig ledelse, mobbing og trakassering vært utslagsgivende.

Sykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere begrunner avgangen temmelig likt. Det som i hovedsak skiller, er vektleggingen av de psykiske og fysiske arbeidsbelastningene, hvor hjelpepleiere og helsefagarbeidere vektla de fysiske belastningenes betydning for avgangen, mens sykepleierne vektla de psykiske belastningene. Flere hjelpepleiere og helsefagarbeidere enn sykepleiere hadde også gått av fordi de ikke følte seg satset på.

Sykefravær, oppfølging og tilrettelegging

4,4 prosent av de som svarte på surveyundersøkelsen var sykmeldt på undersøkelsestidspunktet. Av disse hadde snaut halvparten vært sykmeldt i tre måneder eller mer. Drøyt halvparten av disse langtidssykemeldte var 100 prosent sykmeldt.

68 prosent av de langtidssykemeldte relaterte fraværet til arbeidet. Rundt 50 prosent hadde da også fått tilbud om tilrettelegging på arbeidsplassen, primært lettere arbeidsoppgaver, redusert arbeidstid og endrede vakter. 67 prosent av de som var langtidssykemeldt og delvis sykmeldt mente dette hadde gjort det lettere for dem å være i jobb, mens 40 prosent av de fulltidssykmeldte mente tiltakene ville kunne bidra til at de kom raskere tilbake i arbeid.

De som ikke hadde fått tilbud om tilrettelegging ble også spurt om hvilke endringer eller tiltak som kunne forhindret fraværet. De fleste av dem svarte økt bemanning, som de mente ville redusere så vel arbeidsbelastningene som arbeidstempoet.

Tiltak for å lette de fysiske arbeidsbelastningene

For å forbygge helseproblemer og frafall er tiltak for å lette fysiske arbeidsbelastninger viktig. Drøyt en tredjedel av seniorpleierne sier det finnes hjelpemidler og ordninger på arbeidsplassen, som kurs i forflytnings- og løfteteknikker og ulike hjelpemidler for forflytning, som takheiser, sengeheiser, pasientheiser, spesialsenger som kan heves og senkes og tilpasses, sklilaken og skliplater, og at de har arbeidsbord, operasjonsbord, kontorpulter, benker og stoler som kan heves og senkes, sparkesykler til bruk ved lange avstander og spesielle gummimatter til bruk i operasjonssaler. Åtte av ti av som har slike hjelpemidler eller ordninger mener de bidrar til å redusere arbeidsbelastningene.

Seniortiltak og seniorordninger

26 prosent av pleierne oppgir at det er seniortiltak på arbeidsplassen. Mange er likevel usikre på om sykehuset har slike ordninger. Andelen som vet de har tiltak variere mellom helseforetakene, fra 33 prosent i Helse Midt-Norge, 25 prosent i Helse Vest og Helse Sør-Øst til 15 prosent i Helse Nord. Pleiere som jobber på kontor oppgir oftere å ha tilgang til seniortiltak enn de som jobber på poliklinikk eller avdeling med døgndrift.

Det tiltaket flest får tilbud om er ekstra fridager utover den ekstra ferieuka alle får fra fylte 60 år. Av de som får tilbud, får en god del også tilbud om seniorkurs og/eller medarbeidersamtaler med seniorperspektiv. I tillegg synes ulike former for tilrettelegging for seniorer å være vanlig, som for eksempel fritak for nattevakter. Forøvrig nevnes mulighet for å velge turnus og vakter, redusert arbeidstid med hel eller delvis lønnskompensasjon, mulighet til å bytte arbeidsoppgaver og pensjonistlønn. Andre tiltak er svært lite kjent eller utbredt.

Helse Midt-Norge synes å satse noe mer på seniorkurs enn de øvrige helseregionene, mens flere i Helse Sør-Øst enn de øvrige regionene oppgir at de får tilbud om redusert arbeidstid med hel eller delvis lønnskompensasjon. Det er ellers små forskjeller mellom regionene.

Ny teknologi og omstillingsevne

Stadige endringer i teknologi og datasystemer, og utvikling av nye og mer effektive behandlingsformer krever kontinuerlig oppdatering av kunnskap og kompetanse. 42 prosent av de eldre pleierne finner det motiverende og faglig utfordrende med alt det nye, og 35 prosent synes det er uproblematisk å sette seg inn ny teknologi og nye systemer. For noen kan det likevel være krevende. 27 prosent synes de får for lite opplæring og trening i bruk av ny teknologi og nye systemer, 18 prosent sier de sliter med å henge med i den teknologiske utviklingen, og 9 prosent synes det er vanskelig å stå i en jobb som er i kontinuerlig endring. 20 prosent synes en del av endringene er unødvendige og/eller overflødige.

Opplevelsen og erfaringene varierer mellom yrkesgruppene. Sykepleierne har en litt mer offensiv holdning enn de øvrige, da langt flere føler seg motivert av slike endringer og flere enn blant øvrige pleiere opplever det som lett å lære seg nye rutiner og sette seg inn i ny teknologi. Det er også færre sykepleiere og færre hjelpepleiere og helsefagarbeidere med enn uten videreutdanning som sier de sliter med å henge med på den teknologiske utviklingen. Forøvrig synes eldre pleiemedhjelpere og –assistenter oftere enn øvrige pleiere at opplæring og treningen i ny teknologi og nye systemer er utilstrekkelig. 40 prosent av dem opplever det slik.

Tilbud om og deltakelse i kompetanseutvikling

Pleiere på sykehus får jevnlig tilbud om å delta på faglige kurs og konferanser, fortrinnsvis fra arbeidsgiver. Det gjaldt 66 prosent i treårsperioden fra 2019 til 2022. Sykepleiere med spesialisering eller videreutdanning er de som oftest får et slikt tilbud, og da som regel fra arbeidsgiver, mens hjelpepleiere og helsefagarbeidere oftere enn sykepleiere får tilbud fra sin fagforening.

55 prosent deltok også på slike kurs og konferanser i løpet av treårsperioden fra 2019 til 2022. Det er flest som deltar blant sykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere med videreutdanning eller spesialisering og færrest som deltar blant pleiemedhjelpere og –assistenter. De som deltar synes å være drevet av en genuin interesse for faget og en personlig opplevd forpliktelse til å holde seg faglig oppdatert, selv om enkelte oppgir at kurset var obligatorisk, slik at de ikke hadde noe valg.

11 prosent hadde fått et tilbud om å delta på kurs og konferanser, men valgt å ikke delta. Denne andelen er høyest blant hjelpepleiere og helsefagarbeider, pleiemedhjelpere og –assistenter. Av naturlige grunner var en hovedårsak til manglende deltakelse i 2019–2022 koronapandemien. Ellers relaterte begrunnelsene seg til selve kurstilbudet, som at det ikke var relevant eller at de hadde vært på lignende kurs tidligere, eller arbeidssituasjonen, som muligheten til å ta seg fri fra arbeidet. For enkelte var det også problematisk at kurset/konferansen strakk seg over flere dager, at det forutsatte at en reiste bort, at det var på kveldstid, at det var for dyrt, og/eller at en delvis måtte bekoste det selv, da arbeidsgiver ikke dekket alle utgiftene.

Tiltak tidligpensjonistene tror kan forhindre frafall

Det flest pleiere tror vil forhindre frafall er økt grunnbemanning. Slik de ser det, vil flere ansatte gi dem større mulighet til å utøve faget sitt, bidra til mindre overtid og ekstraoppgaver, og gi større rom for å ta små pauser og hente seg inn ved behov.

Flere var også inne på verdsetting av seniorene og deres kompetanse. De mente det var viktig at flere så og anerkjente seniorenes kompetanse og brukte den, både i behandlings- og opplæringsøyemed. I denne sammenheng pekte en del på behovet for en mer tilstedeværende ledelse som så og verdsatte, så vel som lyttet til, informerte og motiverte den enkelte.

Forøvrig dreide forslagene seg om behovet for å redusere mengden rapporterings- og dokumentasjonskrav som stjal tid fra det som var kjerneoppgavene; ønske om endrede turnus og vaktordninger, samt ønske om en bedre håndtering av endrings- og omorganiseringsprosesser, hvor en i større grad ble hørt og hvor det ble tatt hensyn til den enkeltes kompetanse og erfaring.