Assessing future migration among Ukrainian refugees in Poland and Norway (report)

Se også vårt faktaflak om samme tema.

RETTELSE oktober 2023: De anonymiserte navnene på respondentene i sitatene er endret.

Denne rapporten presenterer hovedfunnene fra en studie av migrasjonsambisjoner og migrasjonsbeslutninger blant ukrainske flyktninger i Polen og Norge. Rapporten tar for seg følgende fire forskningsspørsmål.

• Hva har formet migrasjonsstrømmene fra Ukraina sommeren og høsten 2022, og hvorfor dro ikke disse flyktningene fra Ukraina tidligere?
• Vil de store gruppene av ukrainske flyktninger i Polen reise videre til andre land i Europa?
• Hvorfor reiser noen flyktninger tilbake til Ukraina nå?
• Har de ukrainske flyktningene tenkt å vende tilbake til Ukraina når krigen er over?

Analysen er basert på kvalitative intervjuer med flyktninger, beslutningstakere og frivillige organisasjoner i Polen og Norge, utført sommeren og høsten 2022.Dataene er analysert i lys av den bredere litteraturen om migrasjonsambisjoner blant flyktninger.

En beslutning om å flykte, returnere eller bli boende er sjeldent enkel, og i denne rapporten har vi forsøkt å beskrive ambivalensen som mange flyktninger uttrykker når de snakker om fremtiden. Mange presenterer både sterke argumenter for at de ønsker å reise tilbake til Ukraina, og sterke argumenter for at de ønsker å gå videre og starte et nytt liv i utlandet. Innenfor det samme intervjuet kan en flyktning snakke om hjemlandet sitt og alle tingene hun savnet og ikke var villig til å gi opp, og i andre deler av det samme intervjuet snakke om hvorfor hun tror hun ikke skal reise tilbake – ofte knyttet til mangel på jobber og begrensede økonomiske muligheter. I denne rapporten tar vi ikke sikte på å klassifisere flyktninger etter migrasjons- eller returintensjoner, men peker på de faktorene som får flyktninger til å uttrykke et ønske om å returnere, og de faktorene de legger vekt på når de uttrykker et ønske om å bli.

Hva har påvirket migrasjonsstrømmene fra Ukraina sommeren og høsten 2022, og hvorfor dro ikke disse flyktningene fra Ukraina tidligere?

De som forlot Ukraina de første månedene etter krigens utbrudd, dro ofte i all hast. Hovedmålet var å komme seg til et trygt sted, og de tenkte ikke så mye på hvor de ville dra. Blant dem som havnet i Norge i mars og april, sier mange at det var en tilfeldighet, fordi de hadde slekt eller venner der, eller fordi Norge ble anbefalt av de frivillige de møtte da de krysset grensen fra Ukraina. I denne rapporten viser vi hvordan flyktningene som forlot Ukraina i de tidlige fasene av konflikten ofte hadde tilgang til en av tre ressurser: 1) familie eller venner i utlandet som de kunne reise til 2) oppsparte midler (eller inntekt fra Ukraina) som de kunne leve av om de flyttet til utlandet eller 3) nok informasjon om systemene som hjelper flyktninger i Europa, til å være trygge på at de kunne reise ut av Ukraina, og at de ville bli tatt vare på. Det er mekanismer som sannsynligvis har ført til at flyktninger med utdanning, nettverk og økonomiske ressurser fra Ukraina, har vært overrepresentert blant flyktningene som forlot Ukraina i den tidlige fasen. En rekke spørre undersøkelser fra ulike land har også antydet at flyktningene som forlot Ukraina i krigens første fase, hadde høyere utdanning enn det som er vanlig for den ukrainske befolkningen som helhet.

Flyktningene vi har møtt i Polen og Norge som har forlatt Ukraina etter juni 2022, ser ut til å ha en noe annen profil. Noen kommer direkte fra områder nær frontlinjen, og knytter beslutningen om å dra nå til umiddelbare hendelser: for eksempel at et missil har truffet et hus i nabolaget, eller til og med hjemmet eller arbeidsplassen deres. Mange hadde verken jobb eller andre inntektskilder da de bestemte seg for å reise. Noen har først oppholdt seg i Ukraina som internt fordrevne, og så dratt videre. Det er også noen som drar fra Ukraina nå fordi de er utslitte, ikke av å bo i områder som er direkte berørt av selve krigen, men av konstante alarmer og frykt for missilangrep. De nyankomne ser i større grad enn i første fase ut til å ha en konkret plan for hvilket land de skal reise til og hvordan de skal komme seg dit.

Vil de store gruppene av ukrainske flyktninger i Polen reise videre til andre land i Europa hvis krigen ikke snart tar slutt?

I Polen finnes det noen tiltak for å støtte de ukrainske flyktninger som leter etter bolig, jobb og skolegang, men systemene er ikke rigget for å ivareta flyktninger som ikke selv skaffer seg dette. Det finnes arbeidsmarkedstiltak, noen systemer for inntektssikring, hjelp til å skaffe bolig og tilgang til utdanning for barn, men de fleste av disse tjenestene er tjenester som enkelte flyktninger kan få tilgang til om de kommer i kontakt med de rette aktørene, men ikke noe de har rett på.  Spesielt innenfor boligmarkedet er situasjonen krevende.

 De vi har snakket med i frivillige organisasjoner og som er representanter for lokale og sentrale myndigheter forteller at de tiltakene som eksisterer for flyktningene mangler overordnet koordinering, og at det er få planer for å sikre flyktningene på lang sikt. Siden tiltakene som oftest er prosjektfinansiert er det også betydelig usikkerhet knyttet til fremtidig i finansiering. De fleste vi har snakket med har liten tro på at dette vil bli bedre, men noen håper forbedring kan komme gjennom EU-initiativer og/eller internasjonal finansiering.

Blant de flyktningene vi har møtt i Polen uttrykker de fleste en sterk preferanse for å bli værende i Polen. Nærheten til Ukraina gjør det mulig å reise frem og tilbake for å besøke familie som har blitt igjen i Ukraina, eller for å vedlikeholde eiendom eller følge opp bedrifter. Det er en stor ukrainsk diaspora i Polen, som bistår med både mellommenneskelig støtte og praktisk hjelp. Den sterke kulturelle nærheten mellom Polen og Ukraina gjør at språkbarrierene er små. For kvinner med ektemenn og sønner i Ukraina betyr det å være i Polen å være fysisk nær dem, og for personer som får av lønn eller penger fra ektemenn i Ukraina, er levekostnadene i Polen lavere enn i Vest-Europa. Men det store antallet flyktninger som ankommer Polen samtidig, har gjort det vanskelig å klare seg økonomisk i Polen. Å finne et sted å bo blir stadig vanskeligere og for flyktninger med utdanning er det vanskelig å finne jobber der de kan bruke utdannelsen sin – de jobbene som er tilgjengelig er ofte ufaglærte, fysisk tunge og dårlig betalt.

De som ikke klarer å finne en inntektskilde eller et sted å bo i Polen, må enten flytte til andre land eller Europa, eller reise tilbake til Ukraina. I sommer, da vi gjorde vårt feltarbeid i Polen, valgte mange av de som sliter med å klare seg i Polen, å returnere til Ukraina heller enn å reise videre til andre land i Europa. Det kan virke som om det fremdeles er begrensede kunnskaper om de mer omfattende økonomiske støttesystemene som finnes for flyktninger i andre land i Europa. De som var på vei t tilbake til Ukraina var bekymret for at de ikke vil klare seg i andre europeiske land uten jobb og uten språkkunnskaper. Etter hvert som de ukrainske flykningene som har reist til Vest-Europa blir mer etablert, og de begynner å dele historiene sine på sosiale medier – går vi ut ifra at denne informasjonen kan spre seg raskere. Da er det også mulig at en større andel av de som ikke klarer seg i Polen velger å reise videre, i stedet for å vende tilbake.

Hvorfor reiser noen flyktninger tilbake til Ukraina nå?

Noen ukrainske flyktninger vender nå tilbake til et Ukraina som fortsatt er i krig. Noen reiser tilbake til områder i vestlige eller sentrale områder av Ukraina, som har vært mindre direkte berørt av krigen. Dette er gjerne flyktninger som forlot Ukraina i den tidlige fasen av konflikten da ingen steder i Ukraina føltes trygge. De reiser tilbake nå fordi den umiddelbare faren for invasjon er over i disse områdene. Andre vender tilbake til områder som er mer berørt av krigen. Mange føler seg at de i sommer og høst har befunnet seg i en avgjørende fase, der de har måttet ta en beslutning om de vil vende tilbake til sitt gamle liv, eller starte et nytt liv som flyktning i Europa. Mange har beholdt jobbene sine selv om de har vært på flukt, og noen har til og med fortsatt å jobbe fra «hjemmekontor» i utlandet. Men de frykter at hvis de ikke vender tilbake nå, vil de ikke kunne beholde jobben mye lengre, og da vil de heller ikke ha en jobb å vende tilbake til hvis de ønsker å returnere senere. Andre ønsker å reise tilbake for å ta vare på boliger og hager som har stått ubeskyttet i månedsvis. Flyktninger fra områdene rundt Kyiv, som de russiske styrkene okkuperte i februar/mars, snakker om hjem der vinduer og tak er knust fra kuler og missiler, og som ikke vil overleve vinteren hvis de ikke drar tilbake nå. Noen reiste også tilbake i sommer fordi det nye skoleåret nærmet seg og de ønsket at barna deres skulle fortsette sin utdanning i Ukraina. Noen er usikre på om ukrainske skoler vil godkjenne utdannelse fra utlandet, og frykter at barna deres må ta et skoleår på nytt om de ikke følger ukrainsk undervisning. Noen av respondentene våre har høyere utdanning fra Ukraina, og reiser tilbake fordi de føler at prosessen som ville være nødvendig for å kunne jobbe i yrket sitt i utlandet er for krevende. Noen av de som var på vei tilbake sa at det var for å se hvordan livet var der nå, og var åpne på at de kanskje ville reise ut igjen om kort tid hvis ting ikke gikk bra. Disse respondentene sa alle at de ville flytte til et annet land enn de først hadde reist til, hvis de skulle forlate Ukraina igjen.

Flere studier tyder på at returambisjoner har en tendens til å være sterkere blant flyktninger som oppholder seg i nabolandene til en konfliktsone. Våre respondenter i Norge var også mindre tilbøyelige til å uttrykke returintensjoner sammenlignet med de vi møtte i Polen.

Har de ukrainske flyktningene tenkt å vende tilbake til Ukraina når krigen er over?

De fleste av våre respondenter havnet i Norge ved en tilfeldighet, enten fordi de hadde venner eller slektninger her som de kunne bo hos, eller fordi Norge ble anbefalt av de frivillige de møtte ved grensen fra Ukraina. Noen var innstilt på å returnere til Ukraina så snart som mulig, men de fleste flyktningene vi møtte under feltarbeidet i Norge, uttrykte en intensjon eller et ønske om å bli i Norge, selv om det skulle bli fred i Ukraina. Mange kommer fra områder som nå er okkupert av russerne, eller områder hvor boliger, infrastruktur og arbeidsplasser er sterkt skadet. De ga ofte uttrykk for at de ikke har noe å vende tilbake til. Andre stoler ikke på en fredsavtale med Russland, og frykter at om de returnerer, risikerer de å måtte flykte igjen, og startet fra stretch igjen, om noen år. Noen av våre respondenter fra Øst- og Sør-Ukraina sier også at de ikke føler seg velkomne i Vest-Ukraina, og at de derfor ikke ønsker å returnere dit, hvis det blir et alternativ.

Våre respondenter fremhever noen særskilte elementer ved det norske systemet som gjør at de ønsker å bli værende. De liker at det norske samfunnet er velorganisert, forutsigbart og gir økonomisk stabilitet. De ser også muligheter i Norge, for eksempel for å etablere bedrifter og for god kvalitet på utdanningen til barna. Når de gir uttrykk for at de ønsker å bli, er det som oftest gitt at de får en mulighet til å forlenge oppholdstillatelse. Ingen har gitt uttrykk for at de ønsker å bli i landet om de i framtiden ikke skulle ha lovlig opphold.