Når svikt i tilgang til helsetjenester blir et boligproblem for personer med alvorlig psykisk helse og rusproblemer

Innenfor psykisk helsevern har hovedlinjene i politikken siden 90-tallet vært desentralisering av behandlingstilbudet og tilrettelegging for at personer med psykiske lidelser skal kunne bo ute i lokalsamfunnene på lik linje med andre. Personer med psykiske helse- og rusmiddelproblemer har vært en sentral målgruppe for boligsosiale innsatser i Norge siden årtusenskiftet. Likevel utgjør alvorlig psykisk helse og rusproblemer en risikofaktor for å ha dårlige bo- og levekår. Forskningsspørsmålet som drøftes i denne artikkelen, er hvorvidt personer med alvorlig psykisk helse og rusmiddelproblemer får tilgang til den behandling og helsehjelpen de trenger for å mestre livet i egen bolig i lokalsamfunnet. Basert på data fra et kommunalt utviklingsprosjekt for bosetting av personer med omfattende psykiske helse- og rusutfordringer viser vi hvordan strukturendringer innenfor psykisk helsevern og ulike logikker for definering av brukerens behov innenfor kommune og spesialisthelsetjeneste får betydning for brukernes tilgang til nødvendig helsehjelp og mulighet til å opprettholde en stabil bosituasjon.