De varig lavlønte – omfang og kjennetegn

Denne rapporten tar for seg omfanget av, og kjennetegnene ved de varig lavlønte i Norge. Vi finner at av de 23 prosentene i alderen 24−66 år som var lavlønte i 2019, var 1/3 varig lavlønte. Det tilsvarte i underkant av 180 000 personer. Definisjonen vi legger til grunn for å kalle noen varig lavlønt er at personen må ha en timelønn på eller under lavlønnsgrensen minst 3 av de siste fem årene, eventuelt i kombinasjon med å ikke ha vært lønnstaker.

Det er noen kjennetegn som er typiske for de varig lavlønte. Kvinner noe overrepresentert. Det samme er lønnstakere med utenlandsk landbakgrunn. Nærmere bestemt er nesten 40 prosent av varig lavlønte født utenfor Norge. Selv om vi finner varig lavlønte i de yngre alderskohortene, er 68 prosent over 30 år. Videre er det en klar overrepresentasjon av lønnstakere med grunnskole som høyeste fullførte utdanning, og en tilsvarende underrepresentasjon av varig lavlønte med bachelorgrad eller høyere. Det er heller ikke tilfeldig hvilke yrker vi finner dem i: det er en klar opphopning i salgs-, service-, og omsorgsyrker, samt yrker uten krav til formell utdanning. I overkant av 40 prosent arbeider deltid, mot 26 prosent blant alle lønnstakere. 85 prosent av varig lavlønte er å finne i privat sektor, og et tydelig trekk her er at varig lavlønte i mindre grad er å finne i tariffbundne virksomheter enn øvrige lønnstakere i privat sektor.

Vi har videre undersøkt i hvilken grad varig lavlønte ble hardere rammet enn andre grupper da koronakrisa traff Norge i 2020. I likhet med personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet, finner vi at sannsynligheten for å falle ut av statusen «lønnstaker» er høyere blant varig lavlønte enn andre arbeidstakere. Resultatene illustrerer at lav lønnsmobilitet også ofte henger sammen med større sårbarhet i kriser.