I dette notatet diskuterer vi EUs anbefaling til medlemslandene om å utvikle et system for micro-credentials, og hvordan initiativet er møtt av parter, utdanningsmyndigheter og utvalgte fagskoler i Sverige, Norge og Danmark.
En micro-credential er, slik det blir definert av EU, et eksamenspapir eller et kompetansebevis for læring av begrenset omfang. Basert på EUs definisjoner kan vi skille mellom to ulike typer micro-credentials:
- Et eksamensbevis for små læringsenheter i formell utdanning. Enheten kan være enkeltstående eller en del av et utdanningsløp som er dekomponert til mindre enheter. Det er uklart hvor liten en lærlngsenhet må være for å være av mikrostørrelse, men det kan eksempelvis være snakk om å bryte opp fagskolemoduler på ti studiepoeng til mindre enheter. Hensikten er at mindre enheter som er en del av et større kurs eller utdanningsløp skal kunne settes sammen til hele moduler eller utdanninger. EU bruker begrepet «stabling» om slik sammensetting.
- Et bevis på kompetanse oppnådd i arbeidslivet eller utenfor det formelle utdanningssystemet (ikke-formell og uformell læring). Det innebærer å etablere offentlige systemer for kvalitetssikring og dokumentasjon av læringsutbytte, som kan være utstedt av bedrifter, sivilsamfunnsaktører, og private eller offentlige aktører utenfor det formelle utdanningssystemet. EUs oppfordring om å utvikle «kompetansemerker» (bagde), virker særlig relevant for denne formen for micro-credentials.
Målsetningen bak initiativet om micro-credentials er å gjøre utdanning mer tilpasset arbeidslivets behov og at kompetanseutvikling blir mer tilgjengelig for den enkelte. Et annet sentralt motiv er å gjøre realkompetanse og utdanning oppnådd utenfor det formelle utdanningssystemet mer synlig. Det er også et mål om at micro-credentials skal bidra til at kvalifikasjoner og utdanning blir mer gjenkjennbare og synlige på tvers av institusjoner, bransjer og landegrenser.
I innledningskapittelet redegjør vi nærmere for hva micro-credentials er. Vi diskuterer uklarheter heftet ved begrepet og responser fra EU-land og forskere. I tre kapitler undersøker vi deretter hvordan micro-credentials blir forstått i de tre skandinaviske landene Sverige, Danmark og Norge. Her undersøker vi hvordan og om initiativet blir fulgt opp av myndigheter og partene i arbeidslivet.
I notatet legger vi særlig vekt på å diskutere relevans og eventuell implementering i høyere yrkesfaglige utdanninger. Hovedfunnet fra landkapitlene er at anbefalingen om å etablere et system for micro-credentials i liten grad er fulgt opp, men at det finnes enkelte tiltak og forsøksprosjekter direkte utledet av EUs initiativ. Likevel finner vi at flere av utfordringene initiativet om micro-credentials har som ambisjon å løse, er bredt diskutert og anerkjent. Det gjelder ikke minst behovet for yrkes- og arbeidslivsrettet videreutdanning, og å lage systemer for vurdering og anerkjennelse av realkompetanse. Høyere yrkesfaglig utdanning er i vekst i alle landene, og det er en politisk ambisjon å gjøre utdanningene lett tilgjengelige og arbeidslivsrettede, blant annet gjennom modulisering. Som overordnet konklusjon er det likevel riktig å si at det er større tilslutning til problembeskrivelsen micro-credentials springer ut av, enn det er tilslutning til at micro-credentials er løsningen. Notatet peker på dilemmaer knyttet både til oppsplitting av utdanninger og til at det innføres offentlige systemer for dokumentasjon og anerkjennelse av ikke-formelle og uformell læring.
