Arbeidet med å sikre bistand og beskyttelse for ofre for menneskehandel er i dag et kommunalt ansvar, men det avhenger i praksis av samarbeid mellom kommunale, statlige og private aktører. I denne rapporten ser vi på hvordan arbeidet er organisert i Oslo og Bergen. Vi finner store forskjeller mellom de to byene i antall identifiserte ofre, antall som mottar kommunal bistand og antall fellende dommer på feltet. Disse forskjellene gir seg utslag i ulik organisering og ulike utfordringer. Arbeidet har til dels hvilt på stort engasjement og stor evne til å strekke seg hos de ulike aktørene, noe som har vært viktig i en oppstartfase. Men med et høyere antall ofre som trenger bistand, vil utgangspunktet for denne samarbeidsformen – fleksibiliteten – forsvinne.
