Fafo-rapporter

Rapportsøk

Evaluering av treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling

Tove Mogstad Aspøy, Ragnhild Steen Jensen, Lise Lien og Torgeir Nyen

Fafo-rapport 2022:01

Last ned nettutgave

| English summary

Forskningstema: Livslang læring, Fag- og yrkesopplæring

Prosjekt: Bransjeprogrammet Lære hele livet – en følgeevaluering

Forskere på Fafo: Tove Mogstad Aspøy, Lise Lien, Ragnhild Steen Jensen, Torgeir Nyen

Treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling er et element i kompetansereformen Lære hele livet. Målet med programmet er at ansatte i bransjer og sektorer med særlige behov, får nødvendig kompetanse for å mestre omstilling og bli stående i arbeid. Videre skal det øke deltakelsen i etter- og videreutdanning, særlig blant arbeidstakere med lav formell kompetanse.

Denne rapporten omfatter en evaluering av de to første bransjeprogrammene som ble etablert i 2019, kommunal helse og omsorgsektor og industri- og byggenæringen. I forbindelse med koronapandemien våren 2020 ble flere programmer etablert og evalueringen ble utvidet med tre nye program: reiseliv, detalj- og faghandelen og elektro-, automasjon-, fornybar- og kraftnæringen.

Målet med evalueringen har vært å vurdere i hvilken grad partssamarbeid fungerer som et redskap for å utvikle gode tiltak og stimulere til deltakelse i kompetanseutvikling, herunder også å vurdere om treparts bransjeprogram er en hensiktsmessig tiltaksform for å nå målet om at ansatte skal ha den kompetansen som er nødvendig for å mestre omstilling og stå i jobben. Mer presist spør vi om: Hvordan samarbeidet mellom aktørene i bransjeprogrammene har fungert? I hvilken grad har programmene lyktes med å rekruttere virksomheter og arbeidstakere til å delta i kompetanseutviklingstiltakene som tilbys? I hvilken grad gjennomfører deltakerne opplæringen og hvilken type kompetanse oppnår de? 

Utgitt: 2022 Id-nr.: 20803

Sammendrag

Treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling er et element i kompetansereformen Lære hele livet. Målet med programmet er at ansatte i bransjer og sektorer med særlige behov, får nødvendig kompetanse for å mestre omstilling og bli stående i arbeid. Videre skal det øke deltakelsen i etter- og videreutdanning, særlig blant arbeidstakere med lav formell kompetanse.

Treparts bransjeprogram var i utgangpunktet rettet mot den kommunale helse og omsorgssektoren og industri- og byggenæringen. Det ble tildelt støtte første gang i 2019, og tilbudene skulle etter planen bli etablert våren 2020. Da koronapandemien traff Norge i mars 2020 ble bransjeprogrammet utvidet med nye bransjer og i løpet av 2020 var de etablert ti programmer, inklusive de to opprinnelige.

Denne rapporten omfatter en evaluering av de to første bransjeprogrammene, kommunal helse og omsorg og industri- og byggenæringen. Med etablering av nye program i 2020 ble evalueringen utvidet med tre nye program: reiseliv, detalj- og faghandel og elektro-, automasjon-, fornybar- og kraftnæringen. Til sammen omfatter evalueringen altså fem av de ti bransjeprogrammene.

Målet med evalueringen har vært å vurdere i hvilken grad partssamarbeid fungerer som redskap for å utvikle gode tiltak og stimulere til deltakelse i kompetanseutvikling, herunder også å vurdere om treparts bransjeprogram er en hensiktsmessig tiltaksform for å nå målet om at ansatte skal ha den kompetansen som er nødvendig for å mestre omstilling og stå i jobben. Mer presist spør vi: Hvordan samarbeidet mellom aktørene i bransjeprogrammene har fungert? I hvilken grad har programmene lyktes med å rekruttere virksomheter og arbeidstakere til å delta i kompetanseutviklingstiltakene som tilbys? I hvilken grad gjennomfører deltakerne opplæringen og hvilken type kompetanse oppnår de?

Disse spørsmålene lå til grunn for evalueringen av de to opprinnelige programmene og styrte også evalueringen av de nye programmene, med noen forbehold. Bransjeprogrammene som ble etablert under koronapandemien, hadde en litt annen innretting enn de to opprinnelige programmene. De nye programmene inkluderte også permitterte og arbeidsledige i sin målgruppe. Mens de to opprinnelige programmene var karakterisert av utviklingsarbeid og etablering av utdanningstilbud basert på bransjens vurderinger av kompetansebehov, ble programmene under koronapandemien etablert under mye større tidspress. De har vært mindre utviklingsorienterte og mer konsentrert om å ta i bruk og legge til rette eksisterende utdanningstilbud.

For å besvare spørsmålene har vi bruket en kombinasjon av ulike datakilder og metodiske tilnærminger: dokumentanalyser, kvalitative intervjuer med sentrale aktører, programområdestyremedlemmer, studietilbydere, virksomheter og deltakere, samt en survey blant deltakere.

Bransjeprogram som samarbeidsform

Erfaringen fra de to første bransjeprogrammene, kommunal helse og omsorg og industri- og byggenæringen, er at de er preget av å være utviklingsprosjekter, der partene i samarbeid med virksomheter og lokale parter har identifisert kompetansebehov, og i samarbeid med utdanningssituasjoner har etablert nye utdanningstilbud.

I bransjeprogrammene som ble etablert i tilknytning til koronapandemien var situasjonen en annen. Det var mindre tid til å identifisere kompetansebehov og utvikle nye tilbud. Programområdestyremedlemmene måtte ta utgangpunkt i egen kunnskap om bransjen og kjennskap til ulike studietilbud. Programområdestyrene omtaler selv programmene som en type kriseprogram, hvor formålet var å få etablert utdanningstilbud raskt, særlig rettet mot de som ble permittert eller arbeidsledige. Samtidig vektlegger programområdestyrene at det var viktig for deres arbeid at det allerede var en struktur for hvordan et bransjeprogram kunne fungere. Erfaringen er at den strukturen og det samarbeidet som var etablert i de opprinnelige bransjeprogrammene, raskt kunne mobiliseres da pandemien traff Norge. Medlemmene i bransjeprogrammenes programområdestyrer beskriver samarbeidet mellom partene og myndighetene som godt. Samtidig peker rapporten på at bransjeprogram som virkemiddel kan være utfordrende i bransjer med lav organisasjonsgrad på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. I slike bransjer kan det være utfordrende for partene å kjenne bransjens kompetansebehov, og det kan være utfordrende å mobilisere virksomheter og deltakere.

Målgrupper og rekruttering

Våre data viser at bransjeprogrammene har nådd målgruppen, det vil si de med lav formell kompetanse som tradisjonelt deltar lite i etter- og videreutdanning. Dette er tydelig i kommunal helse og omsorg og reiseliv, men også i detalj- og faghandel. I de to sistnevnte nådde man også permitterte og arbeidsledige, som var i målgruppen for disse programmene.

Antallet rekrutterte deltakere til utdanningene i de ulike programmene har vært svært forskjellig. For de nye programmene er det særlig reiseliv som har rekruttert mange, og er det programmet som har hatt klart flest deltakere. En kombinasjon av mange ledige og permitterte som har hatt tid til å delta, og at det er mange unge arbeidstakere i bransjen, kan være en del av forklaringen. Mange kan også hatt ønske om å formalisere kompetansen for å styrke posisjonen sin i en usikker arbeidsmarkedssituasjon.

Gjennomføring og kompetanseheving

Vi har varierende kunnskap om gjennomføring av opplæring og hvilken kompetanse deltakerne har oppnådd. For de to opprinnelige programmene vet vi noe, for de nye programmene mindre. Våre intervjuer tyder på at programmene kommunal helse og omsorg og industri og bygg har hatt høy gjennomføring. Når det gjelder de nye programmene er tallgrunnlaget mer mangelfullt. Studietilbydere for de nye programmene viser til at det ble etablert mange korte kurs hvor det var lav terskel for å melde seg på, men også lett å falle fra.

Når det gjelder eksamen viser flere av studietilbyderne til at målet for en del av deltakerne ikke har vært eksamen, men å få kompetansepåfyll. Samtidig framheves det at interessen for salgsfagbrevet som tradisjonelt har stått mindre sentralt, har økt både blant arbeidsgivere og arbeidstakere.

Surveyen blant deltakere viser også at det er mange som har deltatt i opplæring som kan gi formalkompetanse, også innenfor bransjer der ansatte tradisjonelt har deltatt lite i opplæring.

Resultater og måloppnåelse

Basert på våre data ser utdanningstilbudene i de nye programmene ut til å ha møtt behovene i bransjene. Det ser ut til at de har truffet de som ønsker å stille sterkere på egen arbeidsplass, men også i arbeidsmarkedet generelt.

I kommunal helse og omsorg har man lykkes med å etablere to tilbud som ellers ikke ville blitt etablert. Kursene har vært fulltegnet, og man har nådd en yrkesgruppe som vanligvis deltar lite i opplæring. I industrien som har lange tradisjoner for partssamarbeid om opplæring, har man hatt vært enda mer opptatt av virksomhetenes behov gjennom samarbeidet om innholdet i utdanningen. I de nye programmene, særlig reiseliv, men også detalj- og faghandelen, har man nådd deltakere med lav formell kompetanse, som ellers kanskje aldri ville tatt etter- og videreutdanning.

Dersom bransjeprogrammene skal videreføres som kompetansepolitisk virkemiddel, bør det tas stilling til om staten og partene sentralt skal legge føringer for hvilke grupper og type tilbud man skal satse på innenfor bransjeprogrammene, eller om den enkelte bransje mer eller mindre fritt skal kunne bestemme dette selv. Det er argumenter for å prioritere grupper med lite formell utdanning og utdanning som gir formell kompetanse for disse gruppene. Disse er i utgangspunktet mer utsatt for eksklusjon fra arbeidsmarkedet ved omstillinger, og formell utdanning synliggjør deres kompetanse i større grad enn ikke-formelle opplæringstiltak.