Rundt 1910 ble kravet om forhandlingsrett reist av statstjenestemenn både i Norge og i Sverige. Inntil da var statstjenestemennenes lønn fastsatt av Stortinget og Riksdagen i det vi kan kalle et system med offentlig politisk lønnsfastsetting.
I private arbeidsforhold fikk arbeiderne i økende grad forhandle om lønns- og arbeidsforhold, og slutte tariffavtaler med arbeidsgiverne. Skulle også statsansatte få rett til å forhandle med sin arbeidsgiver om lønn og andre arbeidsforhold?
Det gikk flere tiår før statstjenestemennene i Norge og i Sverige fikk formell rett til å forhandle med sin arbeidsgiver. Det gikk et halvt århundre før de fikk rett til å slutte tariffavtaler knyttet til sine lønns- og arbeidsvilkår i det vi kan kalle et avtalebasert lønnsfastsettingssystem. Hvorfor tok det så lang tid?
Denne avhandlingen behandler fremveksten av et forhandlingssystem for statstjenestemenn i perioden fra 1910 til rundt 1960 i Norge og til 1965 i Sverige. De to landene sammenliknes med sikte på å få frem særtrekk ved det enkelte lands utvikling. Tre problemstillinger står sentralt i fremstillingen.
Det første problemet er knyttet til formingen av statstjenestemennene som gruppe. Hvordan definerte tjenestemennene seg selv som gruppe, og hvordan ble de forsøkt definert og formet av andre? Her spiller statstjenestemennenes organisering og interessehevding en stor rolle.
Det andre problemet er knyttet til den politiske maktendringen som fant sted da Stortinget og Riksdagen ga fra seg retten til å regulere statstjenestemennenes lønninger, og regjeringen eller forvaltningen overtok ansvaret som statlig part i lønnsforhandlingene. Hvorfor ga Stortinget og Riksdagen i fra seg makten?
Det tredje og siste problemet er knyttet til den makt som forhandlingssystemet ga organisasjonene. Ikke alle organisasjonene fikk plass rundt forhandlingsbordet. Hvem var det som fikk forhandle, og hvorfor nettopp disse organisasjonene?
Det gikk flere tiår før statstjenestemennene i Norge og i Sverige fikk formell rett til å forhandle med sin arbeidsgiver. Det gikk et halvt århundre før de fikk rett til å slutte tariffavtaler knyttet til sine lønns- og arbeidsvilkår i det vi kan kalle et avtalebasert lønnsfastsettingssystem. Hvorfor tok det så lang tid?
Denne avhandlingen behandler fremveksten av et forhandlingssystem for statstjenestemenn i perioden fra 1910 til rundt 1960 i Norge og til 1965 i Sverige. De to landene sammenliknes med sikte på å få frem særtrekk ved det enkelte lands utvikling. Tre problemstillinger står sentralt i fremstillingen.
Det første problemet er knyttet til formingen av statstjenestemennene som gruppe. Hvordan definerte tjenestemennene seg selv som gruppe, og hvordan ble de forsøkt definert og formet av andre? Her spiller statstjenestemennenes organisering og interessehevding en stor rolle.
Det andre problemet er knyttet til den politiske maktendringen som fant sted da Stortinget og Riksdagen ga fra seg retten til å regulere statstjenestemennenes lønninger, og regjeringen eller forvaltningen overtok ansvaret som statlig part i lønnsforhandlingene. Hvorfor ga Stortinget og Riksdagen i fra seg makten?
Det tredje og siste problemet er knyttet til den makt som forhandlingssystemet ga organisasjonene. Ikke alle organisasjonene fikk plass rundt forhandlingsbordet. Hvem var det som fikk forhandle, og hvorfor nettopp disse organisasjonene?
