Fafo-rapporter
Fafo oppgraderer sine nettsider og har i den forbindelse litt problemer med søkefunksjonen og visning av publikasjoner. Hvis du ikke finner det du leter etter kan du sende en epost til så skal vi bistå deg

Rapportsøk

Din handlekurv

Antall Pris Totalsum
0,00 kr
Gå til betaling
Handlekurven er tom
Seniorer i industrien – arbeidslivets slitere

Tove Midtsundstad

Fafo-rapport 2018:34

Last ned nettutgaven | English summary

Forskningstema: Seniorpolitikk, Inkluderende arbeidsliv, Pensjon

Prosjekt: Seniorer i industrien

Forskere på Fafo: Tove Midtsundstad

Denne rapporten handler om eldre arbeidere i industrien og redegjør for antall og andel 50+ i bransjen, samt hva vi vet om deres arbeidsforhold og tidligpensjonering. For å få et utfyllende bilde av hvordan det er å være «godt voksen» i industrien, har vi også intervjuet tolv industriarbeidere mellom 61 og 66 år om deres utdanning og yrkesløp, arbeidsmiljø og helse, tilrettelegging og seniorpolitikk, kompetanse og verdsetting, og ikke minst tilpasninger til pensjonsreformen, og valg av pensjonsuttak og arbeid etter fylte 62 år.

Utgitt: 2018 Id-nr.: 20683

Sammendrag

Denne rapporten handler om faglærte og ufaglærte arbeidere i industrien og redegjør for antall og andel 50+ i bransjen samt hva vi vet om arbeidsforhold, sykefravær og tidligpensjonering for denne yrkesgruppen. Kort fortalt viser den tilgjengelig statistikk og tidligere forskning vi har gjennomgått dette:

- Hver åttende mann over 54 år jobber i industrien

Flertallet av arbeidstakere i Norge over 50 år er faglærte eller ufaglærte arbeidere. Blant yrkesaktive menn over 54 år jobber faktisk hver åttende i industrien. Flertallet av disse er industrioperatører.

- Mange har fysisk krevende arbeid

Arbeidsmiljøet for de fleste har bedret seg de siste 20–30 årene takket være teknologiske nyvinninger, automatisering, godt HMS-arbeid og bedre verneutstyr. Det betyr likevel ikke at helsefarlig eller belastende arbeid er en saga blott. Blant industriarbeidere er det fremdeles mange som er mer eksponert enn gjennomsnittet for uheldige arbeidsmiljøfaktorer.

- Høyere sykefravær og uførepensjonssannsynlighet

Ikke overraskende har industriarbeidere en større sjanse for å bli sykmeldt og uførepensjonert enn yrkesaktive flest.

- Svært lange yrkeskarrierer

Kanskje litt overraskende har de aller fleste nordmenn over 50 år i dag kun videregående utdanning eller grunnskole. Dagens seniorer begynte tidlig i jobb. Det er derfor ikke uvanlig å ha stått i arbeid i 45-46 år når en runder 62.

- Fortsetter i arbeid etter fylte 62

Blant de som fortsatt er i arbeid som 61-åringer, velger flertallet å fortsette i jobben enda noen år. Det var også situasjonen for 20 år siden, men andelen som velger å stå i jobb, er høyere i dag enn da. Særlig har andelen økt etter at pensjonsreformen trådte i kraft i 2011, fortrinnsvis blant menn i manuelle yrker, slik som industriarbeiderne.

- Lav, men økt gjennomsnittlig avgangsalder

Selv om gjennomsnittlig avgangsalder har økt i industrien og blant industriarbeidere som gruppe, er den lavere for sysselsatte i industrien og for industriarbeidere enn for de fleste andre næringer.

Seniorenes erfaringer

For å få et utfyllende bilde av hvordan det er å være «godt voksen» industriarbeider i dag, har vi snakket med tolv arbeidere mellom 61 og 66 år i to industribedrifter. Vi har spurt dem om utdanning og yrkesløp, arbeidsmiljø og helse, tilrettelegging og seniorpolitikk, kompetanse og verdsetting, og ikke minst tilpasninger til pensjonsreformen, valg av pensjonsuttak og arbeid etter fylte 62 år.

Våre informanter er en selektert gruppe, da bedriften de jobber i, tilhører den mest velorganiserte delen av norsk arbeidsliv (er IA-bedrift, tilbyr gode pensjonsordninger og har seniortiltak m.m.) – og flertallet har valgt å jobbe etter fylte 62 år. De er derfor ikke representative for alle «godt voksne» industriarbeidere. Deres historier kan likevel gi oss en idé om bredden i faktorer det tas hensyn til når det vurderes om en skal ta ut pensjon tidlig, og om en skal fortsette i arbeid etter 62 år. Er det for eksempel andre og nye faktorer som hensyntas i dag enn hva tidligere forskning har vektlagt?

Kvalitative intervjuer med tolv personer gjør det likevel ikke mulig å si noe om hva som veier tyngst for uttaks- og avgangsbeslutningen, eller hva som er de vanligste arbeidsmarkedstilpasningene i seinkarrieren. Til det trengs større representative undersøkelser.

Mer om informantene

Flertallet av våre informanter hadde startet i jobben som 16–17-åringer og hadde vært i arbeid i 45 år eller mer da vi intervjuet dem. Alle, bortsett fra én, var menn, og flertallet hadde vært i den samme bedriften hele yrkeskarrieren. De hadde dermed gode forutsetninger for å beskrive og reflektere rundt de endringene som har skjedd i arbeidsmiljø, teknologi og jobbkrav over tid – noe som er særlig verdifullt for vårt formål.

Arbeidsmiljø har fremdeles betydning

Selv om våre informanter stort sett hadde god helse og beskrev arbeidsmiljøet som langt bedre nå enn tidligere, betyr ikke det at arbeidsmiljøet ikke kan oppleves som belastende, eller at økt alder ikke merkes. Selv om mye av det fysisk tunge ved arbeidet nå stort sett er borte sammenliknet med 1970 og 80-tallet, så har andre arbeidsbelastninger kommet til. Tempo og krav til effektivitet beskrives som mer krevende enn tidligere.

Det ble også nevnt av enkelte at ledelsesstilen var i endring. Avstanden til ledelsen ble opplevd som større enn før. Det ble også nevnt at det var mer kontroll med arbeidet nå en tidligere – at det før var frihet under ansvar, mens det nå kanskje er mer ansvar uten frihet. Da det er godt dokumentert at selvbestemmelse i arbeidet (autonomi) er viktig for å forebygge sykefravær, er denne utviklingen kanskje noe en bør se nærmere på om en ønsker å forebygge fravær.

Enkelte beskrev også en utvikling mot mer «akademisering», at mellomlederoppgaver som erfarne ufaglærte og faglærte tidligere hadde utført, nå var blitt overtatt av administrativt ansatte med høyere utdanning, noe som kanskje ikke alltid er nødvendig, da en kan gå glipp av verdifull erfaringskompetanse mange seniorer innehar. I tillegg snevrer det inn mulighetsrommet for alternativt arbeid for seniorene.

Seniorpolitikk = tilrettelegging

Selv om de fleste sa de mestret arbeidet godt, sa mange at de følte seg mer slitne nå enn tidligere, når arbeidsdagen og arbeidsuka var omme. De hadde derfor mer behov for hvile. Flere etterspurte i den sammenheng en mulighet til å kunne trappe gradvis ned og/eller få andre og lettere oppgaver – noe de trodde kunne bidra til at de orket ytterligere noen år. Dette syntes å være viktigere for mange enn tradisjonelle seniortiltak – som for eksempel ekstra ferie og fridager, selv om det også ble satt pris på, og dessuten kan brukes til å redusere arbeidstiden om de spres utover, slik enkelte også har gjort. Det trengs derfor kanskje først og fremst en endring av tankegangen hos ledelsen og arbeiderne selv. Det vanlige i industribransjen har vært heltid, men det burde være mulig i flere tilfeller enn i dag å dele en stilling, en rute (for de som leverer varer) eller et skift mellom to som ønsker det, selv om slike løsninger selvsagt også har en kostnadsside.

Hvorfor tar en ut pensjon når en fortsetter å jobbe?

Muligheten pensjonsreformen har gitt den enkelte til å ta ut pensjon samtidig som de fortsetter i jobb, oppleves som positiv av de fleste vi snakket med, da mange av dem jo nettopp hadde valgt en slik løsning. Det synes å ha sammenheng med at mange av dem, kanskje for første gang i livet, føler (og faktisk nå har) en så høy samlet inntekt per måned at de har en pott igjen når nødvendige utgifter og behov er dekket. De kan dermed spare (kvitte seg med gjeld eller sette penger på bok), unne seg noe de ikke kunne før – en ferietur, gaver til barn og barnebarn eller annet. For de som har vært vant til å snu på krona, kan dette være en glede i seg selv og gi en egen trygghet – en følelse av frihet. Dette synes også å ha gjort det ekstra attraktiv for dem å jobbe etter fylte 62.

Riktignok er det slik at pensjon som står urørt, forrenter seg bedre enn pensjon som tas ut og settes i banken. For informantene var det imidlertid viktig selv å være den som rådet over pengene, at det var de selv og (om de skulle falle fra) familien som faktisk fikk den pensjonen de hadde ervervet seg gjennom et langt yrkesliv.

Vurderingen av egen helse og usikkerheten om egen levealder var en viktig faktor i vurderingen av hvor lenge de skulle jobbe, og når det var på tide å gi seg. Det var gjerne en avveining mellom det å jobbe så lenge at en hadde nok til å leve et godt liv, men ikke så lenge at det ikke var noe liv å leve. De var med andre ord opptatt av å få i alle fall «noen gode år» som frisk og rask pensjonist.

Spørsmålet en kan stille seg, er vel også om det er disse yrkesgruppene som alt har jobbet i 45–46 år som 62-åringer som først og fremst bør stå lenger i arbeid. Selv om det selvfølgelig er viktig å legge til rette for alle som ønsker å jobbe lenger, også de som alt har svært lange yrkeskarrierer.

Hva når en bare har pensjonen å leve av?

Informantene var fullt klar over at tidlig uttak av pensjon ga dem lavere årlig pensjon livet ut, og at de ville oppleve et betydelig fall i inntekt når de endelig sluttet, sammenliknet med hva de ville ha fått om de hadde valgt å vente med pensjonsuttaket. De regnet likevel med å mestre inntektsnedgangen (selv om ingen av dem ennå, riktignok, hadde erfart det), og la i den sammenheng vekt på at de var vant til å klare seg med lite.

De fleste hadde likevel planlagt for overgangen. De holdt på å kvitte seg med gjeld, og de sparte. I tillegg nevnte de annen formue i form av arvede hus eller annen eiendom de eventuelt kunne tære på / selge. Svært mange så også for seg at de kunne spe på inntekten med en deltidsjobb/ekstrajobb i ny og ne.

Selv om de fleste synes å være godt i stand til å husholdere med pengene sine og sette av tilstrekkelig til trangere tider, er det ikke alle som klarer det. Noen få fortalte at de stort sett brukte opp alt det de fikk utbetalt – litt utfra holdningen «den tid den sorg». Det er da også noe av bakgrunnen for at en har systemer med såkalt «tvungen sparing» til alderdommen (pensjonsordninger). Riktignok har en i det nye systemet prøvd å ta et visst hensyn til dette, da det ikke er tillatt å ta ut pensjon tidlig hvis den årlige pensjonen blir lavere enn minstepensjonen. Spørsmålet er likevel om dette er tilstrekkelig for å unngå at andelen med svært lav inntekt i alderdommen øker, det vil si at flere får lav inntekt fordi de har brukt opp en del pensjonspengene sine før de blir reelle pensjonister (sluttet å jobbe).

Jobb etter avgang

At mange ser for seg at de kan jobbe etter avgang fra ordinær stilling, er en strategi som sjelden ble nevnt i tidligere studier. Den endrede holdningen kan nok relateres til det nye pensjonssystemet, som både kan «tvinge» noen til å tenke slik av økonomiske grunner, samtidig som det har gjort det å ta slike småjobber langt mer økonomisk attraktivt enn tidligere. Det blir derfor interessant å følge opp i framtidige studier: Er det slik at flere enn før fortsetter med småjobber etter avgang fra sin faste jobb etter reformen – eller er det bare noe de tror de kommer til å gjøre – og vil muligheten for en slik tilpasning være til stede for alle som ønsker eller har behov for det, og vil bedriftene egentlig være interessert i deres arbeidskraft?

Om dette blir utbredt, er det også interessant å undersøke hva slags virkning det får på arbeidsmarkedet og for gjeldende lønns- og arbeidsvilkår. Gitt at de jobbvillige pensjonistene har en inntekt i bånn (som kanskje kan sammenliknes med en slags borgerlønn), vil de trolig også være mer villige enn arbeidstakere flest til å ta en tilfeldig jobb uten fast kontrakt, jobbe deltid, midlertidig eller som tilkallingsvakt – og kanskje også stille mindre strenge krav til lønn og arbeidsvilkår. For arbeidsgivere kan, på den annen side, en slik «ekstrahær» av arbeidsvillige, fleksible eldre være svært gunstig for å ta unna sesongsvingninger i etterspørsel og arbeidskraftsbehov. Men det kan også misbrukes og bidra til svekkede lønns- og arbeidsvilkår for de som bare har lønna å leve av.

Pensjon er komplisert

Pensjon er komplisert, og de færreste har forutsetninger for eller for den del et ønske om å sette seg inn i regelverket. De trenger derfor å få pålitelig, objektiv og lettfattelig informasjon fra en de kan stole på. I mange sammenhenger er det den lokale tillitsvalgte. Det er derfor viktig at lokale tillitsvalgte får god skolering i gjeldende pensjonsordninger og regelverk. NAVs pensjonssider gir i dag god informasjon. Alle er likevel ikke IT-kyndige. En bør derfor tenke på om det kan være behov for skriftlig informasjon i tillegg til arbeidstakere som nærmer seg 62 år. Kanskje det kan være en idé at NAV sender ut et kort informasjonsskriv til alle det året de fyller 61 år, hvor det står hvor mye de kan forvente i samlet pensjon ved ulike uttaksaldere m.m. Det vil trolig gjøre valget lettere for en del, og de vil føle seg tryggere på at de tar en riktig beslutning.

206,00 kr