Innkjøp av renholdstjenester i proffmarkedet

Rolf K. Andersen, Mona Bråten, Jørgen Steen, Ragnhild Steen-Jensen, Sissel C. Trygstad og Mikkel Myhre Walbækken

Fafo-rapport 2021:19

Last ned nettutgave

Forskningstema: Lønns- og arbeidsvilkår

Prosjekt: Renholdsbransjen i proffmarkedet – en kartlegging

Forskere på Fafo: Rolf K. Andersen, Mona Bråten, Johan Røed Steen, Ragnhild Steen Jensen, Sissel C. Trygstad

Denne rapporten er en oppfølging av flere tidligere undersøkelser Fafo har gjort om renholdsbransjen. Problemstillingene springer ut av et behov for å få mer kunnskap om hvordan proffmarkedet, dvs. bedrifter og virksomheter i privat og offentlig sektor, vurderer forhold som kan ha betydning for lønns- og arbeidsvilkårene for renholderne.

Vi ser blant annet på vektingen av pris for renholdstjenester, hvordan renholdsbedriftene oppfatter markedet de opererer i, om det er forskjeller mellom offentlige og private innkjøpere av renhold, utforming av kontrakter og kjennskap til regelverket for innkjøp av renhold.

Utgitt: 2021 Id-nr.: 20789

Sammendrag

 

I denne undersøkelsen har vi et datamateriale med stor bredde, både spørreundersøkelser blant innkjøpere, strukturerte intervjuer blant renholdsbedrifter, analyse av offentlige utlysninger i Doffin og to caseundersøkelser. I det følgende vil vi se hvordan datamaterialet samlet belyser problemstillingen i prosjektet. Til slutt vil vi se nærmere på kundeindikatorene som ble foreslått i rapporten Fafo utarbeidet i 2016 (Andersen et al. 2016)

Er det bare pris som i første omgang bestemmer hvem som får tilbudet?

I samtlige deler av datainnsamlingen har vi undersøkt hvor viktig pris er for å få et oppdrag. Når vi spør innkjøperne i privat sektor om hva som er viktigst, er kvalitet det kriteriet som blir oppgitt av klart flest, mens 16 prosent oppga pris. I de strukturerte intervjuene med renholdsbedriftene påpeker likevel flere av informantene at kvalitet kan være vanskelig å bedømme. Renhold er også et område mange av innkjøperne ikke har spesielt god kompetanse på å vurdere. Som en av dem sier, så blir det fort sånn at det i en anbudssituasjon blir flere som skårer likt på kvalitet, og da er det prisen som til syvende og sist avgjør om man får oppdraget eller ikke. Gjennomgangen av Doffin-utlysningene viser at pris også blir vektet høyt i offentlige anbud.

I casene så vi at pris var vesentlig. Eiendomsselskapet som eide og driftet mange kjøpesentre bekreftet at pris var viktig. De satte ulike krav i utlysningen av tilbudene, men var samtidig bevisst på at de ikke ønsket å vekte disse opp mot hverandre. Her skiller de seg fra offentlige anbud, der anskaffelsesregelverket pålegger at det fastsettes vekt på de ulike tildelingskriteriene. Når det kom til utvelgelsen av leverandører, ble pris til slutt et av de viktigste kriteriene. Oslo kommune vektlegger også pris. I utlysningen av samkjøpsavtalene ble pris vektet til 20 prosent, kvalitet til 50 prosent, miljø til 30 prosent. Når de prekvalifiserte leverandørene skal konkurrere om enkeltoppdrag, vektlegges pris og kvalitet. Vektleggingen av de to kriteriene kan variere fra utlysning til utlysning. Samtidig er det en bevissthet om at estimert tid brukt på oppdraget er en måte å konkurrere om pris på. Kortere beregnet tid vil gi lavere pris. Oslo kommune har sett seg nødt til å legge inn noen punkter både i kontrakt og i avrop for å unngå press på lønns- og arbeidsvilkår ved at renholdere ikke får betalt for all medgått tid på ett oppdrag. Kommunen har blant annet kontraktfestet at renholderne skal ha betalt for all tid de arbeider, og bruker en ekstern aktør for å beregne normert tid.

Samlet sett viser våre data at til tross for at mange av kundene sier de i hovedsak vektlegger kvalitet, er renholdsmarkedet prissensitivt. Kvalitet er i tillegg et ganske vidt og uoversiktlig begrep for de fleste innkjøpere. Om det i en innkjøpssituasjon er vanskelig for innkjøperen å vurdere kvalitet, eller om flere tilbydere blir vurdert likt på kvalitet, så vil det til syvende og sist bli prisen som er utslagsgivende for hvem som får oppdraget.

Hvordan oppfatter leverandørene markedet de opererer i – er useriøsitet et problem?

Som omtalt tidligere, har useriøsitet i renholdsnæringen vært et problemområde som har vært diskutert siden 1970-tallet. Allmenngjøringsvedtaket har medført økt lønn. Mens 31 prosent av de sysselsatte lå under tariffavtalens minstesats i 2011, altså før allmenngjøringen, gjorde 5 prosent det samme i 2016 (Trygstad et al. 2018). Samtidig var det mange som ikke fikk de tilleggene de hadde krav på, som for eksempel ekstra betalt for nattarbeid. Undersøkelsen fra 2018 viste også at mer enn en av tre svarte at det hendte at de jobbet ut over avtalt tid uten å få betalt for dette. Dette er opplagt en måte å senke lønnsnivået, og dermed kostnadene, på. Som vi så i forrige avsnitt, har landets nest største innkjøper av renhold, Oslo kommune, også oppdaget tilfeller der renholderne måtte jobbe lenger enn de fikk betalt for.

I intervjuene med renholdsbedriftene var det flere som påpekte at det er lettere å unngå å betale ekstra lønn for ekstra arbeidstid når tilgangen på ny utenlandsk arbeidskraft er stor. De som kommer nye til landet, kjenner ikke norsk arbeidsliv så godt, og kan dessuten ha vanskelig for å si fra om forhold som ikke er slik de skal være.

I spørreundersøkelsen blant renholdskunder i privat sektor så vi at det var kun 6 prosent som hadde opplevd å få tilbud de oppfattet som direkte useriøse. Andelen som hadde mottatt useriøse anbud var noe høyere i de offentlige virksomhetene, der oppga to av ti at de hadde opplevd å få tilbud fra renholdsbedrifter de oppfattet som useriøse. Selv om relativt få mener de får inn useriøse tilbud, er det også et spørsmål om innkjøperne ville avdekket om man hadde med en useriøs tilbyder å gjøre eller ikke. I de strukturerte intervjuene blant renholdsbedrifter fant vi at mange mente de ble utkonkurrert av useriøse konkurrenter. Samtidig var det litt ulikt hvordan renholdsbedriftene vurderte utviklingen. Noen mente det var blitt verre, andre mente det kunne være ganske ille, men at det tross alt hadde blitt bedre.

Det er ikke mulig å si noe konkret om andelen useriøse har blitt flere eller færre over tid, gjennom denne undersøkelsen. Ser vi på Arbeidstilsynets tilsynsstatistikk, selv om denne ikke er representativ for bransjen som helhet, viser den uansett at det fortsatt er en god del renholdsvirksomheter som driver som det vi kan beskrive som useriøst.

Er det forskjeller mellom offentlig og privat sektor?

De ulike utvalgsstrategiene vi har brukt i 2016 og 2019 viser at det er vanskelig å samle inn representative data fra offentlig sektor. Dette skyldes dels at det er stor variasjon i hvilket nivå renholdskontrakter inngås på, og at det er ulike praksiser for hvordan anbudene hentes inn. Det er også tidkrevende og kostbart å finne frem til de kommunene som har outsourcet renholdet. I Oslo kommune er det, som vi så i kapittel 5, en sentralisert innkjøpsprosess, der det først inngås en rammeavtale med et utvalg leverandører for hele kommunen. De ulike etatene kan så foreta avrop blant de tilbyderne Oslo kommune har inngått avtale med. I skolesektoren er disse anbudene styrt sentralt fra skoleetaten, de enkelte virksomhetene (skolene) er med andre ord et godt stykke unna innkjøpene. At mange virksomheter/enheter kan være langt unna anbudsprosessene, tydeliggjøres av at hovedparten av virksomhetene i spørreundersøkelsen blant offentlige virksomheter ikke vet hva som er kontraktlengden på inngåtte avtaler. I andre deler av offentlig sektor kan dette være annerledes, og flere beslutninger tas på enhetsnivå, herunder om renholdet skal outsources eller om det skal utføres av egne ansatte renholdere. Dataene vi har fra offentlig sektor er derfor ikke så lett sammenlignbare med privat sektor. Men også i privat sektor kan slike prosesser være et stykke unna de enkelte virksomhetene, slik vi for eksempel så i kapittel 5, der eieren av et stort antall kjøpesentre hadde sentralisert hele innkjøpsprosessen. I spørreundersøkelsen blant private innkjøpere av renhold var det, slik vi også så i offentlig sektor, mange som svarte at de ikke visste hvor lenge kontrakten de hadde om renholdt gjaldt for. Dette kan indikere at det er en del sentraliserte innkjøpsprosesser også i privat sektor.

I privat sektor er det også store variasjoner i hvordan renholdet ordnes, snaut halvparten av bedriftene oppgir at de har renhold gjennom renholdsbyrå. Såpass mange som en av fire svarer at det er de ordinært ansatte, altså ikke egne ansatte renholdere, som gjennomfører renholdet, mens en av fire oppgir at man har ansatt egne renholdere. Det er også mulig å ha ulike kombinasjoner av dette.

Offentlig og privat sektor er heller ikke omfattet av samme regelverk. Det offentlige innkjøpsregelverket legger en rekke føringer på hvordan et innkjøp skal foregå, og deler av reglene er styrt av oppdragets størrelse. Dersom oppdraget overstiger den gjeldende terskelverdien, skal det lyses ut slik at ulike tilbydere kan konkurrere om oppdraget. Noe av hovedhensikten med at et oppdrag skal lyses ut for konkurranse, er at offentlige innkjøpere ikke skal betale mer enn det som er nødvendig for en tjeneste eller vare. Implisitt i dette er at man ikke skal «sløse» med skattebetalernes penger. Så er det i tillegg innført regler som skal hindre at offentlige konkurranser ikke bidrar til press på lønns- og arbeidsvilkår. Overskrider oppdraget som legges ut på anbud 1,3 mill. kroner for statlige eller 2,05 mill. for andre offentlige tilbydere, trer forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i kraft. Hensikten med forskriften er at den skal «bidra til at ansatte i virksomheter som utfører tjenester og bygge- og anleggsarbeider for offentlige oppdragsgivere, ikke har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som følger av gjeldende allmenngjøringsforskrifter eller landsomfattende tariffavtaler» (FOR-2008-02-08-112 § 1). Forskriften innebærer utvidede krav for private leverandører til offentlig sektor om å dokumentere lønns- og arbeidsvilkår og kontraktfestede muligheter til å sanksjonere brudd på disse. For de private innkjøperne vil det ikke være krav om å sette et oppdrag ut på anbud. Selv om det nok ikke er uvanlig å innhente flere tilbud, er det ikke nødvendigvis sånn at konkurransen er åpen for alle. Siden renhold er allmenngjort, ligger det likevel også krav, blant annet gjennom påseplikten, om at private kjøpere må ha systemer for å følge opp at renholderne har lønns- og arbeidsvilkår som følger allmenngjøringen.

Selv om det er åpenbare forskjeller mellom privat og offentlig sektor, er det også en del likheter. Med allmenngjøringsforskriften er kravene for en innkjøper, offentlig eller privat, til å kontrollere at renholderne har lønns- og arbeidsvilkår som følger av den allmenngjorte tariffavtalen, ikke så ulike. Kravene om at det kun er tillatt å kjøpe renholdstjenester fra en leverandør som er godkjent gjennom godkjenningsordningen for renhold, er også like for private og offentlige virksomheter. I spørreundersøkelsen finner vi at rundt to av tre av de private innkjøperne ikke har sjekket lønns- og arbeidsvilkårene til renholderne. I offentlig sektor er det ca. halvparten som oppgir at de ikke har kontrollert dette. Selv om offentlig sektor kommer noe bedre ut enn de private, er det likevel klare indikasjoner på at det er vesentlige mangler i oppfølgingen i begge sektorer på dette området.

Fra de strukturerte intervjuene med renholdsbedriftene så vi at det var rimelig unison enighet om at pris har stor betydning for om man får et oppdrag, det være seg om man konkurrerer om store offentlige oppdrag, om man beveger seg delvis i et offentlig og et privat marked, eller om man kun leverer til privatmarkedet.

Som del av godkjenningsordningen for renholdsbedrifter er bedriftene pliktige til å utruste de ansatte med et HMS-kort, der blant annet navnet på renholderen og bedriften de jobber for skal fremgå. I kapittel 2 så vi at 31 prosent av virksomhetene ikke kjente til godkjenningsordningen i det hele tatt. Det var også slik at kjennskapen var noe nedadgående sammenlignet med 2016. Kjennskapen til ordningen i offentlig sektor fordelte seg omtrent likt som i privat sektor. Det er med andre ord ikke noe vesentlig skille mellom offentlig og privat sektor når det gjelder kjennskapen til godkjenningsordningen. Vi finner også indikasjoner på at kjennskapen til ordningen er synkende i offentlig sektor når vi sammenligner med det vi fant i 2016. Kjennskapen til HMS-kortordningen er noe lavere i offentlig enn i privat sektor. I Oslo kommune er kontrollen av HMS-kort den enkelte enhets ansvar, og det var indikasjoner på at dette i liten grad ble gjennomført.

Selv om det er noen forskjeller mellom offentlig og privat sektor, finner vi med utgangspunkt i vårt empiriske materiale ikke grunnlag for å si at det er store forskjeller mellom sektorene. Pris vektlegges ganske høyt i begge sektorene. Kjennskapen til en del av de ordningene som skal bidra til å holde useriøse ute av renholdsbransjen, kan også bli vesentlig bedre både i offentlig og privat sektor.

Hvordan er utformingen av ulike kontrakter, og blir det som står avtalt gjennomført i praksis?

I privat sektor er det mest vanlig at kontraktene er gjeldende til de sies opp. Samtidig er det en stor andel av de private virksomhetene (38 prosent) som ikke kjenner lengden på kontrakten. Halvparten av virksomhetene i privat sektor har kontraktfestet når på døgnet renholdet skal foregå, og det fremstår i spørreundersøkelsen blant private bedrifter som at det er begrenset med avvik fra dette.

I offentlig sektor svarer seks av ti i spørreundersøkelsen at de har renholdet gjennom en rammeavtale. Hovedparten svarer også at de ikke vet hvor lenge kontraktsperioden på renholdskontrakter er.

Dettet tyder til sammen på at avtalene om renhold ofte er inngått på et mer sentralt nivå enn ute på den enkelte enhet/tjenestested der renholdet foregår. I Oslo kommune så vi også at når det gjaldt kontroll av HMS-kort, som er en del av det som er regulert i kontrakten, virket det som om dette var vanskelig å få til ute i enhetene.

Brukes Standardkontrakt NS-8431 ulikt?

Spørreundersøkelsen viste at innkjøpere av renhold i privat sektor hadde svært begrenset kjennskap til standardkontrakten for renhold (NS-8431). Det betyr ikke nødvendigvis at kontrakten er lite i bruk. Som vi så i de strukturerte intervjuene med renholdsbedriftene, var det uvanlig at man ikke hadde en kontrakt, og mange av de større kundene hadde utarbeidet avtaler der standardkontrakten lå til grunn. Flere renholdsbedrifter viste også til at de brukte standardkontrakten, men at den ikke nødvendigvis ble brukt på alle oppdrag.

Gjennomgangen av dataene fra Doffin-basen viste at i de tilfellene der vi hadde tilgang til kontraktsdokumentene, har standardkontrakten i økende grad blitt lagt til grunn ved offentlige innkjøp. I starten av perioden (2011–2014) ble den brukt i mellom 30 og 40 prosent av tilfellene, i slutten av perioden (2015–2019) i 40 til 50 prosent av tilfellene.

Til tross for liten kjennskap til standardkontrakten blant private innkjøpere, er det altså klare indikasjoner på at den brukes i mange sammenhenger i både offentlig og privat sektor når avtaler om renhold skal inngås. Mange vil imidlertid gjøre en del tilpasninger i den, slik at den er mer i tråd med de enkeltes behov.

Hvordan fungerer innkjøp i store organisasjoner med sentral innkjøpsfunksjon?

I kapittel 5 så vi to eksempler på store innkjøp av renhold, ett i privat sektor og ett i offentlig. De to innkjøpsprosessene hadde både likheter og ulikheter. I begge tilfeller var innkjøpsprosessen sentralisert. For den private eieren av et stort antall kjøpesentre hadde sentralisering av innkjøp ført til en relativt stor nedgang i antallet kontrakter, fra 20–25 til tre kontrakter. En av kontraktene var en mindre renholdsaktør som fikk renholdet i et fylke. De to andre var kontrakter med to store renholdaktører som har virksomhet i store deler av landet. Den sentraliserte innkjøpsprosedyren hadde også medført en sterkere vektlegging av påseplikten i kontrakten, blant annet et krav om årlig revisjonsrapport, som tidligere kun skjedde på forespørsel. Revisjonen skulle blant annet påse at renholdsbedriften var registrert i godkjenningsordningen, at de fulgte de allmenngjorte lønnssatsene, og dersom det var gjort tilsyn fra Arbeidstilsynet, skulle eventuelle pålegg beskrives og også hvordan disse var blitt fulgt opp, med mer.

Oslo kommune har også sentralisert innkjøp, men da i to ledd. Først en rammeavtale med inntil ti renholdsbedrifter, og dette blir gjort som en egen anbudsprosess. I denne delen av innkjøpsprosessen er pris vektet til 20 prosent, kvalitet til 50 prosent. Rammeavtalen er som vist over, kontraktfestet med utgangspunkt i en justert versjon av standardavtalen for renhold. I tillegg er det blant annet lagt til egne krav om hvilken erfaring renholderne skulle ha og at de skulle ha betaling i forhold til reell arbeidstid og krav om uoppfordret varsling ved tilsyn fra Arbeidstilsynet. De som inngår i rammeavtalen kan deretter konkurrere i såkalte minikonkurranser, som etatene selv har ansvaret for å utlyse og organisere. I minikonkurransene er det opp til den enkelte utlyser hvordan pris og kvalitet skal vektes i forhold til hverandre.

Det er ikke mulig å generalisere fra disse to casene til alle store innkjøpere. Det de imidlertid viser, er at begge aktørene hadde et sterkt søkelys på påseplikten og renholdernes lønns- og arbeidsvilkår. Samtidig viser de også at store sentraliserte innkjøp fort kan føre til færre og større kontrakter. Det kan være ulike grunner til dette, for eksempel at de store renholdsbedriftene blir ansett som å ha bedre systemer og kontroll på kvalitet og ved at de følger de lønns- og arbeidsvilkårene som står i den allmenngjorte tariffavtalen. Samtidig kan det også tenkes at færre og større kontrakter gir en enklere prosess for innkjøper, siden det er færre leverandører å forholde seg til. Ulempen med store kontrakter vil for eksempel være at mange små og mellomstore renholdsbedrifter ikke klarer å levere anbud. Det kan dels skyldes at kontrakten er så stor at de ikke har nok folk til å gjennomføre den. I en del tilfeller kan det også være nødvendig at man er etablert i store deler av landet for å få kontrakten, noe som kan utelukke lokale og regionale aktører.

Har innkjøper tilstrekkelig kjennskap til regelverk og påseplikt?

Hvorvidt innkjøperne har tilstrekkelig kjennskap til regelverk og påseplikt, har vi behandlet fra ulike sider under flere av de foregående problemstillingene. Det er åpenbart at kjennskapen til godkjenningsordningen og HMS-kortordningen kan bli bedre. Dette gjelder både i privat og offentlig sektor. Dette er forholdsvis enkle reguleringer som det heller ikke er særlig krevende å kontrollere. Å sjekke om den bedriften som leverer renhold har godkjenningen i orden, er kun noen tastetrykk unna dersom man først kjenner til ordningen. Å sjekke om renholderne har HMS-kort er kanskje noe mer tidkrevende, og det kan muligens føles litt ubehagelig å spørre om å få se HMS-kortet. Det er likevel ikke spesielt krevende, og det burde være rimelig greit å få til noen årlige stikkprøver av dette. Det å være godkjent renholdsbedrift og at renholderne har et gyldig HMS-kort, betyr ikke nødvendigvis at alt er i orden. Det likevel en god start. Det altså rimelig å si at det er vesentlige mangler på disse områdene.

Kjennskap til påseplikten har vi ikke spurt direkte om i spørreundersøkelsen, der konsentrerte vi oss om å spørre om konsekvensene av denne, det vil si om kundene kontrollerer lønns- og arbeidsvilkår. Om lønns- og arbeidsvilkårene er i henhold til det som er regulert i det offentlige anskaffelsesregelverket og allmenngjøringsforskriften, er også noe mer komplisert å ha oversikt over, og langt mer komplisert å kontrollere enn for eksempel om bedriften er godkjent. Som vi så av Doffin-utlysingene, var standardkontrakten godt utbredt i offentlig sektor. Det offentlige anskaffelsesreglementet har vært virksomt i mange år, og det er rimelig å anta at det er godt kjent at dette eksisterer. Dersom en renholdsbedrift virkelig ønsker å skjule brudd på allmenngjøringsforskriften, kan det være svært vanskelig å oppdage. Det hjelper heller ikke så mye at det er regulert i avtalen mellom renholder og innkjøper dersom en bedrift virkelig ønsker å bryte de reguleringene som ligger i avtalen. For store aktører på innkjøpssiden er det nok lettere å iverksette kontrollregimer som er egnet til å oppdage juks, enn det er for en mindre innkjøper. Dette vil gjelde for både offentlige og private. Det er likevel selv for en stor aktør vanskelig å oppdage useriøse bedrifter, de useriøse vil jo nettopp legge ganske store innsats i å skjule at de driver utenfor lov- og regelverk. Men dersom det skal være mulig å oppdage brudd på lønns- og arbeidsvilkår, må man i det minste gjøre et forsøk på å finne ut av det. Når 64 prosent i privat sektor svarer at de ikke har sjekket lønns- og arbeidsvilkår, og tre av ti i det offentlige svarer det samme, er det all mulig grunn til å konkludere med at påseplikten ikke oppfylles for en stor andel av renholdsoppdragene.

Er det forskjeller mellom innkjøpere fra store og små virksomheter?

I kapittel 2 så vi at det var en del forskjeller mellom store og små virksomheter i privat sektor. Desto større bedriften er, desto større er sannsynligheten for at de kjøper inn renhold. At de ordinært ansatte utfører renholdet er mest vanlig i de miste bedriftene (1–5 ansatte). Kjennskapen til godkjenningsordningen er også høyere blant de store enn blant de små bedriftene. Vi så videre at andelen som faktisk sjekker lønns- og arbeidsvilkårene til renholderne er lavere blant de små enn de store bedriftene. Samlet sett er det med andre ord, slik det også var i 2016, bedre kjennskap til de ulike ordningene som er satt i verk for å bedre forholdene i renhold blant de store enn blant de små bedriftene i privat sektor. Kontroll av lønns- og arbeidsvilkår, og dermed oppfylling av påseplikten, er også bedre blant de store enn blant de små.

Utvikling i indikatorene for innkjøperne?

Som vist innledningsvis, foreslo Fafo i 2016 (Andersen et al. 2016) fire nye indikatorer for å måle utviklingen blant de profesjonelle innkjøperne. Flere av disse har blitt behandlet i ulike sammenhenger i denne rapporten. Avslutningsvis går vi likevel kort igjennom hver enkelt av dem.

Kjennskap til godkjenningsordningen

30 prosent av bedriftene i privat sektor svarer i 2020 at de ikke kjenner til godkjenningsordningen i det hele tatt, dette er på samme nivå som i 2016. Det var også noen færre som svarte at de kjente ordningen godt i 2020 enn det vi fant i 2016. Ordningen er med andre ord ikke bedre kjent blant private innkjøpere enn det den var for fire år siden. Offentlig sektor fordeler seg omtrent helt likt som privat når det gjelder kjennskap til godkjenningsordningen. For offentlig sektor er det også indikasjoner på at ordningen er mindre kjent i 2020 enn det vi så i 2016.

HMS-kort

I forlengelse av godkjenningsordningen ble det også innført et HMS-kort i renhold. Vi har sett at kjennskapen til HMS-kortet har økt blant private innkjøpere. Det var 45 prosent som kjente til ordningen i 2016, dette har økt til 55 prosent i 2020. I offentlig sektor svarer en noe lavere andel at de kjenner til ordningen, fire av ti.

Kundekontroll

Det har vært en nedgang i antallet virksomheter i privat sektor som svarer at de sjekker om de som leverer renholdet er offentlig godkjent. I 2016 var det 77 prosent som svarte at de undersøkte dette, i 2020 har andelen sunket til 68 prosent. I privat sektor finner vi at blant de som har kjennskap til ordningen, er det drøyt 60 prosent som sier at de har kontrollert at renholdere hos dem har et slikt kort. Dette er på samme nivå som i 2016.

Påseplikten

Snaut to av tre innkjøpere av renhold i privat sektor svarer i at de ikke har undersøkt lønns- og arbeidsvilkårene til de som gjør rent hos dem. Dette er på samme nivå som i 2016. Nær 90 prosent av innkjøperne i privat sektor svarte også at de ikke visste hvor mye renholderne som sto for renholdet hos dem tjente i timen. I offentlig sektor svarer tre av ti at de selv eller andre har kontrollert lønns- og arbeidsvilkårene. Påseplikten gjelder kun i de tilfellene der renholdet er levert av en renholdsbedrift som ikke er bundet av tariffavtale med et fagforbund med innstillingsrett. Når mange ikke kontrollerer lønns- og arbeidsvilkårene, kan det tenkes at noe av forklaringen ligger her. Men når 86 prosent av bedriftene i privat sektor ikke vet om renholdsleverandøren har en tariffavtale eller ikke, er det vanskelig å tenke seg at manglende kontroll kan forklares med at renholdet leveres av renholdsbedrifter med en avtale som gjør at påseplikten bortfaller. Samlet viser vår undersøkelse at det fortsatt er vesentlige mangler i kundekontrollen, og at det heller ikke har ikke skjedd noen store endringer siden 2016 på dette området.