Denne rapporten oppsummerer og drøfter hva foreliggende forskning og utredninger sier om hva slags utfordringer de tre profesjonsutdanningene barnevernspedagog, sosionom og vernepleier (BSV-utdanningene) står ovenfor.
Barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere har en sentral plass i velferdsstaten, og deres kompetanse kan bidra til å møte pågående og forventede endringer i arbeidslivet og velferdstjenestene. Det er imidlertid stilt spørsmål ved hvor godt BSV-utdanningene samlet sett forbereder studentene på arbeidslivets krav, særlig når det gjelder å yte tverrfaglig og helhetlig hjelp til brukere og pasienter med sammensatte behov. Mens det er stor etterspørsel etter helsekompetanse, er det et uforløst spørsmål hvilken rolle sosialfaglig kompetanse skal spille i morgendagens velferdstjenester. Videre har de tre utdanningene gjennomgående utfordringer med å tiltrekke seg mannlige søkere, og med å speile mangfoldet i befolkningen i kandidatene de utdanner.
Denne rapporten oppsummerer og drøfter hva foreliggende forskning og utredninger sier om hvilke utfordringer de tre profesjonsutdanningene barnevernspedagog, sosionom og vernepleier (BSV-utdanningene) står ovenfor.
Barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere har en sentral plass i velferdsstaten, og deres profesjonsutøvelse er med på å definere kvaliteten i tjenestene der de arbeider. Pågående og forventede endringer i arbeidslivet og velferdstjenestene gjør BSV-ernes kompetanse høyst relevant. Antall årsverk i helse- og omsorgstjenestene øker kraftig, samtidig som både oppgavene og brukergruppene krever mer og sammensatt kompetanse hos de ansatte. Etterspørselen etter vernepleiere med både helsefaglig og sosialfaglig kompetanse forventes derfor å øke. BSV-ernes sosialfaglige kompetanse er også viktig dersom velferdsstaten fortsatt skal kunne ha en utjevnende og likhetsskapende virkning, blant annet gjennom å unngå utenforskap og inkludere flest mulig i utdanning og i arbeidslivet. Økende ulikhet i samfunnet vil fortsatt utfordre levekårene for barn og unge, og det vil derfor også være behov for barnefaglig og sosialfaglig kompetanse i tjenester rettet mot barn og deres familier.
Litteraturen vi har gjennomgått i denne rapporten, viser at utdanningene til profesjonene barnevernspedagog, sosionom og vernepleier står ovenfor utfordringer både når det gjelder utdanningenes arbeidslivsrelevans, profesjonenes posisjon i forhold til andre yrkesgrupper, og utdanningenes attraktivitet. Dette er forhold som trolig henger sammen, men som likevel må møtes med ulike typer tiltak. I korte trekk er det stilt spørsmål ved hvor godt BSV-utdanningene samlet sett forbereder studentene på arbeidslivets krav, spesielt når det gjelder å yte tverrfaglig og helhetlig hjelp til brukere og pasienter med sammensatte behov. Dette gjelder særlig barnevernstjenesten. Det er også et ubesvart spørsmål hvilken rolle sosialfaglig kompetanse skal spille i morgendagens velferdstjenester. Mer bruk av sosialfaglig kompetanse etterspørres i brede utredninger av helse- og omsorgstjenester, men i rekrutteringsundersøkelser ønsker arbeidsgivere særlig flere vernepleiere, på grunn av deres helsekompetanse og autorisasjon som helsearbeidere. Samtidig opplever vernepleiere utfordringer med å hevde sin posisjon i tverrfaglig samarbeid der deres sosialfaglige kompetanse får mindre anerkjennelse enn rene helseprofesjoner. Alle de tre utdanningene har utfordringer med å tiltrekke seg mannlige søkere, noe som antakelig kan knyttes til hvor attraktive lønns- og arbeidsvilkår profesjonene har. Profesjonene har også en utfordring når det gjelder å speile mangfoldet i befolkningen i kandidatene de utdanner.
Å skulle møte de kommende utfordringene som velferdsstaten står ovenfor krever både omfordeling, institusjonelle endringer og kompetanse. Organisasjonene som representerer barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere har en viktig jobb med å synliggjøre hvordan disse profesjonene og deres fagkompetanse kan bidra til å møte disse utfordringene. Med utgangspunkt i vår litteraturgjennomgang vil vi argumentere for en sterkere vektlegging av disse tre profesjonenes bidrag til å på ulike måter, løfte folk ut av utenforskap. For å kunne gjøre dette kreves det at utfordringene til menneskene som bruker velferdstjenestene blir forstått som sosiale heller enn individuelle problemer som skal forstås ut fra én. (gjerne psykologisk,) diagnose. Dette vil bidra til å øke relevansen av disse profesjonenes kompetanse i å forstå menneskene de jobber med i en sosial kontekst.
