Foreldrekurs og foreldreveiledning ved høye ankomster

I denne forskningsrapporten evaluerer vi foreldrekurs ved høye ankomster. Mer bestemt evaluerer vi hva kommunene velger i en situasjon hvor de kan tilby foreldreveiledning i introduksjonsprogrammet, slik dette ble definert i 2021 med 8–12 veiledningsmøter, eller etter unntaksbestemmelsen fra juli 2023 med minimum 4 veiledningsmøter (kalt foreldrekurs). Vi benytter et bredt og sammensatt datamateriale bestående av en survey til kommunene samt 12 observasjoner av foreldreveiledning/kurs og intervjuer med deltakere (30) og veiledere (17) i ti casekommuner.  

Vi finner at nær ni av ti kommuner har et tilbud om foreldreveiledning/kurs til sine deltakere. Flere kommuner tilbyr mer enn en form for foreldreveiledning/kurs, men tilbudet som er mest utbredt, er foreldreveiledning med 8–12 samlinger. 75 prosent av kommunene tilbyr fortsatt den opprinnelige versjonen av foreldreveiledning i introduksjonsprogrammet. 40 prosent tilbyr foreldrekurs ved høye ankomster (2–4 samlinger) – det vil si minimumsversjonen. Det er kun 15 kommuner og 1 bydel (8 prosent) i vår undersøkelse som kun tilbyr dette. 40 prosent oppgir også at de tilbyr andre opplegg, noe vi gjennom besøk og intervjuer i ti casekommuner finner at er noe midt mellom minimumsversjon og det opprinnelige. Disse andre variantene for foreldreveiledning fremstår som skapt av at det lokalt i kommunene er mange som mener at minimumsversjonen er utilstrekkelig for å nå målene med foreldreveiledningen.

Basert på besøk i casekommunene definerer vi fire modeller for foreldreveiledning/kurs. Disse er basert på tid (antall samlinger), innhold (forholdet mellom informasjon og veiledning) og intensjon (hva de ansvarlige for foreldreveiledning ønsker å oppnå). I den klassiske modellen opprettholder kommunen det opprinnelige ICDP-formatet med 8–12 samlinger med sertifiserte ICDP-veiledere. Dette ses som et helhetlig, forebyggende tiltak som kan redusere fremtidige kostnader i skole, barnehage og barnevern. Kommuner med en motvillig tilpasningsmodell ønsker å tilby klassiske ICDP-kurs, men ressursmangel og organisatoriske begrensninger gjør dette umulig, så de tilbyr korte kurs på 2–4 samlinger. Veilederne opplever frustrasjon over å måtte kutte ned på innhold de mener er nødvendig. En annen variant av korte kurs (2–4 samlinger) er den pragmatiske tilpasningsmodellen. De tilbyr korte kurs, ofte tilpasset ukrainske deltakere, basert på en antakelse om at mindre kulturelle forskjeller gjør det mulig å levere et enklere opplegg. Ressursbegrensninger og en praktisk tilnærming ligger også til grunn for dette valget. Til sist har vi balansemodellen. Her kombinerer kommunene informasjon og refleksjonsbasert veiledning i et komprimert format med 5–6 møter, for å søke å balansere informasjon og behovet for dypere refleksjon og dialog.

Vi finner at flere faktorer påvirker hvordan foreldreveilednings- og kursopplegg bidrar til å skape involvering, engasjement og kanskje større trygghet blant foreldre. Tid og innhold – som er to sentrale faktorer når foreldreveiledning etter unntaksbestemmelsen er tema – er opplagt viktig. Tid påvirker forutsetningene for å bygge tillit deltakere imellom, og deltakere og veiledere imellom. Innhold beskrives av veiledere i spenningen mellom å gi informasjon og å tilby veiledning som styrker relasjonen mellom foreldre og barn. Veilederne oppfatter informasjon om norske lover, barnevernet og velferdstjenester som nødvendig. Samtidig beskriver de veiledning basert på refleksjon omkring synet på, relasjonen til og kommunikasjonen med eget barn, som avgjørende for endring og trygghet i foreldrerollen. Språkbarrierer fremstår som en sentral utfordring i foreldreveiledningen. Kommuner som tilbyr foreldreveiledning med veiledere som snakker deltakernes morsmål, rapporterer om bedre dialog blant deltakerne. Dette er også svært tydelig i observasjonsstudien, og det tas opp av foreldre. Det brukes tolk i kommuner hvor de ikke har veiledere som snakker deltakernes morsmål, men dette reduserer diskusjon og refleksjon, og i tillegg øker tidsbruken. Tilstedeværende tolk, og da særlig hvis vedkommende deltar fast og blir kjent med innholdet, er mindre krevende enn telefontolk. 

Foreldrene som deltar på foreldreveiledning/kurs har et stort spenn i utdanningsnivå fra opprinnelseslandet, fra ingenting til universitetsutdanning. Dette er faktorer som påvirker deres utbytte av foreldreveiledningen. Flere av deltakere med universitetsutdanning beskriver foreldreveiledningen som repetisjon av ting de kunne fra før, mens deltakere med lite eller ingen utdanning synliggjør at de har problemer med å henge med og forstå informasjonen som blir gitt. Hvor lenge en har bodd i Norge ser også ut til å være en viktig faktor for utbytte.

De aller fleste foreldrene deler en positiv innstilling til foreldreveiledningen, og vi finner er bredt spekter i hva foreldre synes det har vært viktig å lære om. Mange fremhever elementer som kommunikasjon og relasjon til barnet som nyttige, mens andre beskriver at kunnskap om lover, regler, barns rettigheter og barnevernet har vært viktigst. Hva som fremheves vil også avhenge av hva slags innhold og varighet foreldreveiledningen har hatt.

Foreldre har her ingen mulighet til å sammenligne det de har fått med andre tilbud. Det er en viktig begrensning i intervjumaterialet. Men på spørsmål om hva som har vært det beste med kurset, er det mange som peker på muligheten til å få diskutere dilemmaer og problemstillinger med andre foreldre som er i samme situasjon. Dette gjøres særlig av deltakere på de lengste kursene. Vi tolker understrekingen av andre deltakere dels som en søken etter fellesskap og hjemfølelse, og dels som en vei til empowerment (å bygge egenmakt) ved i fellesskap å diskutere og finne ut av hvordan utfordringer kan møtes og håndteres. Kanskje er dette med på å bidra til å trygge foreldre. Dette er en av hensiktene med foreldreveiledning: å legge til rette for at de kan bygge egenmakt.

Vi finner at 30 prosent av kommunene kjøper foreldreveiledning fra private aktører, og at de fleste av disse benytter seg av kurs fra enten Atlas Kompetanse eller Barnas Plattform. Atlas Kompetanse tilbyr nettbasert veiledning basert på det mest brukte foreldreveiledningsprogrammet i kommunene, ICDP, med sertifiserte veiledere som kan gjennomføre programmet på tre språk: arabisk, kinyarwanda og ukrainsk. Barnas Plattform tilbyr en egenkomponert modell for foreldreveiledning som ikke er blant foreldreveiledningsprogram anbefalt av IMDi og Bufdir. Deres tilbud gjennomføres enten av kommunen selv med tolk, eller nettbasert med ukrainsktalende veileder fra Barnas Plattform. De to private aktørene har begge vært inne i 50–60 kommuner, til sammen antakelig over hundre, med sine opplegg for foreldreveiledning/kurs. Kommuner vi har intervjuet forteller at de kjøper disse tilbudene fordi de selv mangler sertifiserte veiledere, har deltakere med ulike språk – men ikke nok til å lage ulike grupper – og fordi lange avstander gjør samarbeid med andre kommuner vanskelig. De private tilbudene løser altså praktiske problemer med å tilby et kompetansekrevende, obligatorisk element i introduksjonsprogrammet. Private og nettbaserte kurs gjør imidlertid at kommunene får mindre innsikt i hva deltakere har mottatt og hvilke behov eller utfordringer foreldrene i deres kommune erfarer. I praksis kan det her lett glippe når det gjelder en kanskje underkommunisert ambisjon med foreldreveiledning i introduksjonsprogrammet: muligheten til å følge opp foreldre og familier underveis og etter introduksjonsprogrammet.

I utgangspunktet kan mulighetene for oppfølging være bedre i kommuner som selv tilbyr foreldreveiledning eller foreldrekurs. Oppfølging etter foreldreveiledning varierer imidlertid mellom kommuner og veiledere. Vi finner forskjeller i hvordan foreldre med ytterligere behov eller et ønske om mer veiledning følges opp. Noen veiledere tilbyr individuell støtte eller holder kontakten etter kurs, mens andre forteller at de ønsker å gjennomføre oppfølgingskurs for bestemte grupper.

Avslutningsvis i rapporten kommer vi – basert på resultater, tolkning og diskusjon av disse – med anbefalinger til hvordan foreldreveiledning kan videreutvikles både når det gjelder tid, innhold, tilrettelegging for deltakere og tilbud til deltakere etter introduksjonsprogrammet.