Om bakgrunnen for antologien: 

Sammen om trygg bosetting. I møte med psykiske helseproblemer, rus og mulig voldsrisiko
Inger Lise Skog Hansen, Ketil Bråthen og Terje Olsen (red.) Universitetsforlaget, 2022.

Denne boka er et resultat av prosjektet Sammen om bolig, et innovasjonsprosjekt i 6 bydeler i Oslo (Alna, Gamle Oslo, Grorud, Grünerløkka, St.Hanshaugen og Stovner, og hvor Fafo har bidratt med følgeforskning inn i prosjektet. En viktig del av dette innovasjonsprosjektet, finansiert av midler fra Forskningsrådet, var at det tilrettela for fagutvikling i praksisfeltet, for erfaringsdeling og læring. Ambisjonen med boka er å få fram denne læringen, og den tause kunnskapen som ansatte i førstelinjen forvalter. Å systematisere, analysere og drøfte erfaringer fra praksisfeltet er et bidrag til kunnskapsgrunnlaget for videre utvikling i bo-, tjeneste- og behandlingstilbudene til personer med omfattende psykisk helseproblemer, rus og en vurdert voldsrisiko – og slik styrke mulighetene for å lykkes med trygg bosetting i kommunene.

Gjennom følgeforskningen er vi kommet tett på den kommunale virkeligheten, både når det gjelder livssituasjonen til personer med omfattende psykiske helse- og rusproblemer, men også arbeidshverdagen til ansatte i førstelinjen innenfor kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, boligsosialt arbeid, og ambulante behandlingstilbud innenfor psykisk helsevern. Det har gitt innblikk i en arbeidshverdag som i stor grad foregår utenfor de formelle rammene som et kontor eller andre deler av velferdsstatens institusjoner representerer. Dette er ansatte som i hovedsak har sin arbeidshverdag ute i hjemmene til brukerne, i bomiljøer eller andre steder hvor brukerne befinner seg. I perioder kan brukeren være innlagt i døgnbehandling, eller andre institusjoner, og mange ansatte i oppfølgingstjenester har kontakt med brukerne også da. Vi har sett en arbeidsdag preget av en utstrakt grad av uforutsigbarhet, krav til fleksibilitet og skjønnsutøvelse. En arbeidshverdag hvor en særlig dimensjon er at ansatte må være bevisst en potensiell voldsrisiko i møte med brukeren. Det betyr at brukeren kan i noen situasjoner være farlig, at det i bomiljøene hvor de møter brukerne er andre med store utfordringer i livet og som kan være farlige, og at en del av brukerne de følger opp selv er svært sårbare for å være utsatt for vold fra andre.  I denne situasjonen er ansattes relasjon til bruker ofte det som bærer situasjonen og bidrar til å forebygge farlige situasjoner. Ansatte står noen ganger i spagat mellom å håndtere hele grunnlaget for deres arbeid – en god relasjon til bruker – og egen sikkerhet.

Samarbeid
Samarbeid er nøkkelord gjennom hele boka. Trygg bosetting forutsetter samarbeid. Samarbeid mellom bruker og tjenesteutøver, mellom tjenesteutøvere og ulike tjenester i kommunen, og mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, i noen sammenhenger også politiet.  Trygg bosetting kan ikke reduseres til en tjeneste alene, eller en sektor, det krever innsats fra flere tjenester, flere sektorer og forvaltningsnivåer. I boka ser vi at dette handler om boligsosialt arbeid, om kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, om sosialt arbeid i NAV, og om psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Den store utfordringen er å lykkes med å integrere ulike innsatser slik at brukerne får den oppfølgingen og behandlingen de har behov for slik at de kan mestre livet i egen bolig og i et lokalsamfunn.  Boken gjenspeiler bredden i dette arbeidet. Her drøftes kommunen og spesialisthelsetjenestens ansvar for målgruppen, her drøftes og illustreres med eksempler fra praksisfeltet hvordan lykkes med relasjonelt arbeid, her vises betydningen av ressursorientering og håp i møte med brukerne, her tas det opp hvor viktig bevissthet om innhold i livet er, og at arbeid og aktivitet kan spille en stor rolle for å fremme bedre livsmestring. I tillegg gir boka et blikk inn i sikkerhetspsykiatrien, og drøfter overgangen fra sikkerhetsavdeling til hjemkommune, samt tar opp hvordan lykkes med et dynamisk samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, hvordan gode intervensjonsplaner eller kriseplaner kan være et viktig verktøy dersom det er utviklet i samarbeid mellom involverte aktører, behandlet ulike scenarier og konkretisert oppgaver og ansvar.

Boka viser at det er mulig å lykkes med trygg bosetting i kommunene. Når bosetting lykkes er viktige dimensjoner ressursorientering i møte med brukerne, helhetlig tilnærming, egnet bolig, tilstrekkelig og helhetlig oppfølging, et godt samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, og noen ganger politi. Tydelige planer, med avklarte roller og ansvar er et viktig verktøy for å lykkes med samhandling.  Samtidig er det en liten gruppe brukere som viser seg å ha behov for noe mer enn det boligtilbudet som kan tilbys innenfor det kommunale handlingsrommet. I boka drøftes muligheten for å utvikle egne mellomromsløsninger, i grenselandet mellom kommune og spesialisthelsetjeneste for denne lille, men svært sårbare gruppen hvor det er vist at livet i ordinær bolig blir for krevende.

Det er mye samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, men også mange utfordringer i dette arbeidet.  Helseforetakenes tilbud og dialog med kommunen og de som jobber ute i brukernes hverdag har stor betydning. I boka vises det at samarbeidet mellom ulike sykehussektoren varierer. Tilgangen til ambulante behandlingsteam er ulik, graden av samhandling varier. Mange av brukerne defineres ut av spesialiserte behandlingstilbud fordi de ikke har en klar diagnose, at psykiske helseproblemer, psykoser, vurderes rusutløste, at de er for farlige.

I utskrivning fra spesialisthelsetjeneste kan det oppstå problemer. Psykisk helsevern sitter på definisjonsmakten, de vurderer hvorvidt pasienten er utskrivningsklar, men noen ganger etterspør de løsninger som ikke er mulig innenfor det kommunale handlingsrommet. Kommunen forvalter ingen tvangsmidler, kan ikke sette vilkår, kan ikke forvalte institusjonens virkemidler. De ambulante behandlingstilbudene kan fungere som en forlengelse av behandlingstilbudene, ut dit hvor brukerne er. De operer i grenseflatene, og kan bidra til å integrere behandling og oppfølging fra kommunen. Det krever samtidig samhandling mellom behandlingsapparatets team og ansatte i førstelinja. I boka vises det et slikt konkret eksempel på samarbeid, mellom en bydel og et spesialisert behandlingsteam.

Rammebetingelsene for tjenestene
Betydelig redusert døgnkapasitet = høyere terskel for innleggelse og lavere terskel for utskrivelse. Begge deler øker presset på kommunene. Det kan stilles spørsmål ved hvorvidt kommunene har fått en tilstrekkelig tilpasning av sine ressurser og virkemidler for å ivareta dette ansvaret / presset. I bokea pekes det på at utviklingen i strukturer, systemer og tilbud i kommunene ikke har holdt tritt med utviklingen i det kommunale utfordringsbildet

Boka er et resultat av prosjektet Sammen om bolig, et innovasjonsprosjekt i 6 bydeler i Oslo (Alna, Gamle Oslo, Grorud, Grünerløkka, St.Hanshaugen og Stovner, og hvor Fafo bidro med følgeforskning inn i prosjektet. En viktig del av dette innovasjonsprosjektet, finansiert av midler fra Forskningsrådet, var at det tilrettela for fagutvikling i praksisfeltet, for erfaringsdeling og læring. Ambisjonen med boka er å få fram denne læringen, og den tause kunnskapen som ansatte i førstelinjen forvalter. Å systematisere, analysere og drøfte erfaringer fra praksisfeltet er et bidrag til kunnskapsgrunnlaget for videre utvikling i bo-, tjeneste- og behandlingstilbudene til personer med omfattende psykisk helseproblemer, rus og en vurdert voldsrisiko – og slik styrke mulighetene for å lykkes med trygg bosetting i kommunene.

Gjennom følgeforskningen er vi kommet tett på den kommunale virkeligheten, både når det gjelder livssituasjonen til personer med omfattende psykiske helse- og rusproblemer, men også arbeidshverdagen til ansatte i førstelinjen innenfor kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, boligsosialt arbeid, og ambulante behandlingstilbud innenfor psykisk helsevern. Det har gitt innblikk i en arbeidshverdag som i stor grad foregår utenfor de formelle rammene som et kontor eller andre deler av velferdsstatens institusjoner representerer. Dette er ansatte som i hovedsak har sin arbeidshverdag ute i hjemmene til brukerne, i bomiljøer eller andre steder hvor brukerne befinner seg. I perioder kan brukeren være innlagt i døgnbehandling, eller andre institusjoner, og mange ansatte i oppfølgingstjenester har kontakt med brukerne også da. Vi har sett en arbeidsdag preget av en utstrakt grad av uforutsigbarhet, krav til fleksibilitet og skjønnsutøvelse. En arbeidshverdag hvor en særlig dimensjon er at ansatte må være bevisst en potensiell voldsrisiko i møte med brukeren. Det betyr at brukeren kan i noen situasjoner være farlig, at det i bomiljøene hvor de møter brukerne er andre med store utfordringer i livet og som kan være farlige, og at en del av brukerne de følger opp selv er svært sårbare for å være utsatt for vold fra andre.  I denne situasjonen er ansattes relasjon til bruker ofte det som bærer situasjonen og bidrar til å forebygge farlige situasjoner. Ansatte står noen ganger i spagat mellom å håndtere hele grunnlaget for deres arbeid – en god relasjon til bruker – og egen sikkerhet.

Samarbeid er nøkkelord gjennom hele boka. Trygg bosetting forutsetter samarbeid. Samarbeid mellom bruker og tjenesteutøver, mellom tjenesteutøvere og ulike tjenester i kommunen, og mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, i noen sammenhenger også politiet.  Trygg bosetting kan ikke reduseres til en tjeneste alene, eller en sektor, det krever innsats fra flere tjenester, flere sektorer og forvaltningsnivåer. I boka ser vi at dette handler om boligsosialt arbeid, om kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, om sosialt arbeid i NAV, og om psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Den store utfordringen er å lykkes med å integrere ulike innsatser slik at brukerne får den oppfølgingen og behandlingen de har behov for slik at de kan mestre livet i egen bolig og i et lokalsamfunn.  Boken gjenspeiler bredden i dette arbeidet. Her drøftes kommunen og spesialisthelsetjenestens ansvar for målgruppen, her drøftes og illustreres med eksempler fra praksisfeltet hvordan lykkes med relasjonelt arbeid, her vises betydningen av ressursorientering og håp i møte med brukerne, her tas det opp hvor viktig bevissthet om innhold i livet er, og at arbeid og aktivitet kan spille en stor rolle for å fremme bedre livsmestring. I tillegg gir boka et blikk inn i sikkerhetspsykiatrien, og drøfter overgangen fra sikkerhetsavdeling til hjemkommune, samt tar opp hvordan lykkes med et dynamisk samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, hvordan gode intervensjonsplaner eller kriseplaner kan være et viktig verktøy dersom det er utviklet i samarbeid mellom involverte aktører, behandlet ulike scenarier og konkretisert oppgaver og ansvar.

Boka viser at det er mulig å lykkes med trygg bosetting i kommunene. Når bosetting lykkes er viktige dimensjoner ressursorientering i møte med brukerne, helhetlig tilnærming, egnet bolig, tilstrekkelig og helhetlig oppfølging, et godt samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, og noen ganger politi. Tydelige planer, med avklarte roller og ansvar er et viktig verktøy for å lykkes med samhandling.  Samtidig er det en liten gruppe brukere som viser seg å ha behov for noe mer enn det boligtilbudet som kan tilbys innenfor det kommunale handlingsrommet. I boka drøftes muligheten for å utvikle egne mellomromsløsninger, i grenselandet mellom kommune og spesialisthelsetjeneste for denne lille, men svært sårbare gruppen hvor det er vist at livet i ordinær bolig blir for krevende.

Det er mye samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, men også mange utfordringer i dette arbeidet.  Helseforetakenes tilbud og dialog med kommunen og de som jobber ute i brukernes hverdag har stor betydning. I boka vises det at samarbeidet mellom ulike sykehussektoren varierer. Tilgangen til ambulante behandlingsteam er ulik, graden av samhandling varier. Mange av brukerne defineres ut av spesialiserte behandlingstilbud fordi de ikke har en klar diagnose, at psykiske helseproblemer, psykoser, vurderes rusutløste, at de er for farlige.

I utskrivning fra spesialisthelsetjeneste kan det oppstå problemer. Psykisk helsevern sitter på definisjonsmakten, de vurderer hvorvidt pasienten er utskrivningsklar, men noen ganger etterspør de løsninger som ikke er mulig innenfor det kommunale handlingsrommet. Kommunen forvalter ingen tvangsmidler, kan ikke sette vilkår, kan ikke forvalte institusjonens virkemidler. De ambulante behandlingstilbudene kan fungere som en forlengelse av behandlingstilbudene, ut dit hvor brukerne er. De operer i grenseflatene, og kan bidra til å integrere behandling og oppfølging fra kommunen. Det krever samtidig samhandling mellom behandlingsapparatets team og ansatte i førstelinja. I boka vises det et slikt konkret eksempel på samarbeid, mellom en bydel og et spesialisert behandlingsteam.

Betydelig redusert døgnkapasitet = høyere terskel for innleggelse og lavere terskel for utskrivelse. Begge deler øker presset på kommunene. Det kan stilles spørsmål ved hvorvidt kommunene har fått en tilstrekkelig tilpasning av sine ressurser og virkemidler for å ivareta dette ansvaret / presset. I boka pekes det på at utviklingen i strukturer, systemer og tilbud i kommunene ikke har holdt tritt med utviklingen i det kommunale utfordringsbildet.