Våre forskningstema

EUs østutvidelser i 2004 og 2007 har ført til en stor arbeidsinnvandring til Norge. Svært mange har bosatt seg fast her i landet. I tillegg har det kommet et stort antall personer på korttidsopphold, som enten pendler eller som er her i landet på oppdrag med sin utenlandske arbeidsgiver. Innvandringen gir norske bedrifter tilgang til etterspurt arbeidskraft, men fører også til problemer med lavlønnskonkurranse og økt arbeidsmarkedskriminalitet.

De nordiske landene troner øverst på internasjonale kåringer for levestandard, noe som forklares med den nordiske samfunnsmodellen. Sentrale trekk ved modellen er økonomisk styring, offentlig velferdspolitikk, sterke parter og et organiserte arbeidsliv. Disse elementene skal sikre økonomisk vekst, sysselsetting, koordinert lønnsdannelse, universelle velferdsordninger og samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Modellen har vist seg levedyktig gjennom kriser, og har klart å kombinere effektivitet og likhet.

Samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere på arbeidsplassene er et kjernepunkt i den norske arbeidslivsmodellen, og en sentral del i hovedavtalene inngått mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Begge parter har rettigheter og plikter, og samarbeidet bygger på felles ansvar for et rettferdig og produktivt arbeidsliv. Det dreier seg både om innflytelse for den enkelte arbeidstaker og for arbeidsstokken som helhet. Partssamarbeidet handler blant annet om å inngå kompromisser til beste for virksomheten, for eksempel gjennom omstillinger og nedbemanninger, kompetanseheving og økt produktivitet. Dette arbeidet foregår både i formelle og uformelle fora.

Historisk sett har norsk arbeidsliv vært kjennetegnet av små lønnsforskjeller og relativt gode arbeidsvilkår. Arbeidslivets parter og reguleringsmekanismer i form av tariffavtaler og medbestemmelse, samt myndighetenes bidrag gjennom lovverk og som sentral aktør i trepartssamarbeidet har vært med på å sikre det.

Ny teknologi gjør det mulig å løse arbeidsoppgaver på bedre og mer effektive måter enn tidligere, men kan også endre verdikjeder, forretningsmodeller, kompetansebehov og maktforhold i arbeidslivet. Digitalisering og automatisering i industrien og plattformøkonomi, også kalt delingsøkonomi, er sentrale stikkord. En bekymring er knyttet til om mange arbeidsplasser vil gå tapt med denne utviklingen. En annen problemstilling er hvordan arbeidstakerne skal få god nok kompetanse til å takle nødvendige omstillinger.

Organisasjonene i arbeidslivet (partene), tariffavtaler og lønnsoppgjør utgjør det som kalles det kollektive arbeidslivet. Høy organisasjonsgrad og tariffavtaledekning er en forutsetning for den norske arbeidslivsmodellen. Sentralt er også de kollektive institusjonene som legger til rette for at partene kommer til enighet om nye tariffavtaler, og at arbeidskonflikter finner sin løsning. Samtidig viser både norsk og internasjonal forskning at de kollektive institusjonene er under press, blant annet på grunn av fallende organisasjonsgrader og ved at færre virksomheter dekkes av tariffavtale

Utdanning er et viktig politisk virkemiddel for å oppnå høy deltakelse i arbeids- og samfunnslivet, og offentlig finansiert utdanning er et kjerneelement i den nordiske velferds- og arbeidslivsmodellen. I Norge har retten til gratis videregående opplæring bidratt til at nesten alle unge går rett fra ungdomsskolen og over i videregående opplæring. Om lag halvparten av elevene begynner på en yrkesfaglig utdanning. Fag- og yrkesopplæringen utgjør derfor en viktig del av utdanningssystemet.

Frafall fra videregående opplæring er blant de store politiske bekymringene i det moderne Norge. For den enkelte kobles manglende dokumentert kompetanse til utenforskap og levekårsutfordringer. På samfunnsnivå utfordrer frafall idealer om individenes bidrag til effektivitet og verdiskaping.

Arbeidslivet er i rask endring, noe som forutsetter læring gjennom arbeid. Det er ulike vilkår og rammebetingelser for kompetanseutvikling på arbeidsplassene. Norsk arbeidskraft er dyr uansett utdanningsbakgrunn, og lønnsforskjellene er moderate. Det har gjort det lønnsomt for bedriftene å satse bredt på kompetanseutvikling og arbeidsbesparende teknologi. I de siste årene har digitaliseringen skapt nye behov for opplæring, selv om det er vanskelig å si hvor stort behovet er og blir framover.

Endringer i arbeidsoppgaver og ny teknologi krever livslang læring. Voksnes deltakelse i det formelle utdanningssystemet for å få etter- og videreutdanning, er som regel avhengig av et godt samarbeid mellom arbeidslivet og utdanningssystemet. I Hovedavtalen mellom LO og NHO er kapittelet om kompetanseutvikling viet til etter- og videreutdanning. Den viser til at det er bedriftens ansvar i samarbeid med de ansatte å foreta kompetansekartlegging og initiere eventuelle tiltak.

Norsk skole er gjenstand for en rekke tiltak, både fra nasjonalt og lokalt nivå, som er ment å forbedre elevenes læring, læringsmiljø og psykososiale miljø. Evaluering av slike tiltak er viktig for å kunne vurdere om de virker etter intensjonen, og for å bygge opp en bred kunnskapsbase. Slik evaluering er knyttet både til implementeringen og utfallet av ulike tiltak. Bidrar de til bedre læring, og skaper de varig forbedring på den enkelte skole? Her er vi også opptatt av læreren som profesjonsutøver.

Fafo forsker på innvandreres og etniske minoriteters møte med, og deltakelse i, det norske arbeidsmarkedet. Vi studerer inkluderings- og ekskluderingsprosesser i arbeidslivet, blant annet i ansettelser. Fafo gjennomfører også prosjekter om hva som forklarer og preger innvandreres yrkesdeltakelse og arbeidsforhold, herunder betydning av kjønn og familiepraksiser, helse, innvandreres kompetanse og kravene i arbeidslivet.

En stadig større del av Fafos integreringsforskning handler om hvordan det går med innvandrernes barn som vokser opp i Norge. Sentrale temaer spenner fra hvordan de klarer seg i utdanning og arbeidsliv, via endringer og tilpasninger med tanke på holdninger og identitet, opplevelser av diskriminering og utenforskap – til spørsmål om familieliv, tvangsekteskap og sosial kontroll. Deres skjebne omtales gjerne som den virkelige testen på det norske samfunnets langsiktige bærekraft og evne til inkludering i møte med økt migrasjon og mangfold.

Fafo har de siste årene gjennomført en rekke prosjekter som handler om de kulturelle dimensjonene ved integreringsprosessen. Dette inkluderer islams plass i det flerreligiøse Norge og forholdet mellom myndigheter og nye religiøse minoriteter; studier av verdier, tillit og familieorganisering i ulike deler av innvandrerbefolkningen; organisering av offentlige tjenester og tilbud rettet mot en kulturelt stadig mer mangfoldig befolkning; og majoritetens holdninger til minoriteter og mangfold.

Integrering handler i stor grad om deltakelse i arbeidsliv og utdanning.  For mange voksne innvandrere er kompetansehevende tiltak avgjørende for å en vellykket integrering på arbeidsmarkedet. Ofte omtales innvandrere og barn av innvandreres utdanningsoppnåelse som et av de viktigste målene på vellykket integrering. Fra politisk hold er det å få innvandrere og etterkommere til å klare seg godt i det norske utdanningssystemet derfor et høyt prioritert område. 

Utforming av offentlig politikk på integreringsfeltet, samt hvordan ulike politiske virkemidler påvirker deltakelse og tilhørighet i det flerkulturelle Norge, står sentralt i Fafos forskning. Vi studerer målsetninger, gjennomførbarhet og effektivitet av tiltak, men også brukermedvirkning og brukererfaringer, og etiske implikasjoner av å anvende ulike virkemidler. Flere av våre prosjekter handler om hva som skjer i møtene mellom ulike deler av velferdsstaten og sårbare grupper som for eksempel flyktninger.

Fafo forsker på en rekke ulike spørsmål knyttet til Ukraina-krigen, med særlig vekt på migrasjon og migranter. Vi har også utført noe forskning på spørsmål som gjelder Ukraina og ukrainere forut for krigsutbruddet.

For at velferdsstaten skal kunne opprettholde gode velferdsordninger og velferdstjenester er det nødvendig å ha et godt fungerende arbeidsmarked med høy grad av arbeidsinkludering. En utfordring for den norske velferdsmodellen er at det i årene fremover blir relativt færre i yrkesaktiv alder, samtidig som det er høye forventninger til velferdstjenestenes omfang, kvalitet, og tilpasninger til den enkeltes behov.

Gode levekår, bekjempelse av fattigdom og sosial ekskludering er grunnleggende velferdspolitiske mål i norsk velferdspolitikk. Dette er mål som også uttrykkes i FNs bærekraftsmål.

Vi forsker på pensjon og trygdeytelser. Dette inkluderer forskning på folketrygdens alderspensjon og uføretrygd, tjenestepensjoner i privat og offentlig sektor og den avtalefestede pensjonsordningen. Forskningen er rettet mot utbredelsen og bruken av ulike pensjonsordninger (pensjoneringsadferd) og deres fordelingsvirkninger. Vi er opptatt av utforming og organisering av de ulike delene av pensjonssystemet og samspillet mellom de ulike pensjonsordningene. Et særlig søkelys er rettet mot de arbeidsmarkedsbaserte pensjonene, AFP og tjenestepensjonsordningene, samt partenes rolle.

Virksomheters seniorpolitikk, eldres yrkesdeltakelse og pensjoneringsadferd er et viktig forskningstema på Fafo. Vi har bred metodisk og teoretisk kompetanse innen feltet og godt utbygde nasjonale og internasjonale nettverk.

Velferdsordningene er komplekse og sammensatte, og er organisert i ulike sektorer, forvaltningsnivåer, etater og tjenester. Dette sikrer høyt spesialiserte velferdsordninger og gode tjenestetilbud til mange. En sektoriserte velferdsstaten møter imidlertid utfordringer når oppgavene som skal løses er komplekse og krever innsats fra flere velferdsområder samtidig, eller når brukerne har sammensatte behov og trenger flere tjenester samtidig.