Den nordiske modellen har vært kjennetegnet av brede offentlige velferdsordninger, et organisert arbeidsliv med sterke parter og stabil økonomisk styring. Trass i motstridendeinteresser, er forholdet mellom arbeidsgiverorganisasjoner og fagforeninger basert på klare spilleregler, forhandlinger og tett partssamarbeid, både sentralt og lokalt. Staten er en viktig tredjepart, bl.a. med hensyn til lovgivning, tvisteløsninger og velferdsrettigheter.
Sterk koordinering av forhandlingene om tariffavtaler, hvor eksportindustrien fastlegger rammen for lønnsveksten, har bidratt til å sikre internasjonal konkurransekraft og stabil fordeling av verdiskapingen mellom arbeid og kapital. Ved å kombinere effektivitet og relativt små lønnsforskjeller, har dette gitt grunnlag for solid vekst og høy sysselsetting i lange perioder – til gode for både arbeidstakere, arbeidsgivere og staten – samtidig som modellen har vist seg tilpasningsdyktig gjennom kriser.
En annen viktig bærebjelke i den nordiske modellen er de universelle offentlige velferdsordningene. Gjennom å tilby gratis utdanning, bred inntektssikring (ved ledighet, sykdom, uførhet og alderdom) og aktiv arbeidsmarkedspolitikk, samt gode ordninger for å kombinere arbeid og familieliv, har velferdsstaten bidratt til høy yrkesdeltaking, en kompetent arbeidsstyrke, høy mobilitet og omstillingsevne, og styrket arbeidstakernes forhandlingsposisjon.
Mange av Fafos prosjekter handler om hvordan samfunnsendringer påvirker den nordiske modellens bærekraft og virkemåte. Fafo har siden 1980-tallet ledet en rekke komparative studier av utviklingen i nasjonale arbeidslivs- og velferdsregimer i Norden og Europa i samarbeid med internasjonale forskere.
I perioden 2017–2021 ledet Fafo prosjektet «Future of Work», med samarbeidspartnere fra de fem nordiske landene. Sentrale tema var hvordan globale megatrender, digitalisering og annen teknologiutvikling, plattformarbeid og nye typer tilknytningsformer vil påvirke de nordiske arbeidsmarkedene i tiden framover.
