Fafo har forsket på innvandring, integrering og offentlige integreringstiltak siden slutten av 1990-tallet. Introduksjonsprogrammet er en helt sentral del av norsk integreringspolitikk. Vår forskning på dette programmet tar dermed opp i seg store deler av de temaene som er gjengangere i integreringsdebatten.
På denne nettsiden finner du oversikt over de Fafo-prosjektene som foregår akkurat nå, oppsummeringer av tidligere forskning og lenker til nettsider med mer informasjon.
Programmet skal gi deltakerne grunnleggende ferdigheter i norsk, innsikt i norsk samfunnsliv og mulighet til å kunne delta i arbeid eller utdanning.
Kommunene har plikt til å etablere introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere som blir bosatt i den enkelte kommune. Programmet er et fulltidsprogram og deltakelse utløser rett til introduksjonsstønad.
Hovedinnholdet i programmet er opplæring i norsk og samfunnskunnskap og ulike tiltak som forbereder deltakerne til videre opplæring eller lønnet arbeid.
Fra 1. januar 2021 ble ny lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) vedtatt. Her justeres blant annet varigheten i programmet, slik at deltakere nå både kan få kortere og vesentlig lengre integreringsløp enn tidligere.
Det ble samtidig innført nye elementer i programmet, blant annet obligatorisk foreldreveiledning og «livsmestring i nytt land».
Fafo vil følge arbeidet med ny integreringslov gjennom flere større prosjekter fram mot 2024 – se listen under for mer informasjon.
Ifølge Statistisk sentralbyrås Monitor for introduksjonsprogram, er om lag 6 av 10 i arbeid eller under utdanning ett år etter avsluttet program. Samtidig er det store variasjoner i resultatene, både mellom ulike kategorier av deltakere og mellom kommuner.
Årsakene til disse variasjonene er analysert og drøftet i en rekke Fafo-rapporter, blant annet i rapporten «Introduksjonsprogram og norskopplæring. Hva virker – for hvem» fra 2017.
Ett år etter avsluttet introduksjonsprogram er det langt flere menn enn kvinner som er sysselsatt. Blant de som avsluttet programmet i 2018, var andelen i arbeid ett år etter nesten dobbelt så høy for menn som for kvinner.
Samtidig er det verdt å merke seg at innvandrede kvinner i snitt har lavere utdanning enn menn. De bruker dermed lengre tid på å kvalifisere seg for arbeid.
Over tid øker sysselsettingen både blant menn og kvinner, og kjønnsforskjellene reduseres noe.
Blant unge – de under 25 år – er aktiviteten høy ett år etter programslutt. Nesten 4 av 5 er i arbeid eller utdanning. Flertallet i denne gruppen tar dessuten mer utdanning i Norge før de beveger seg ut i arbeidslivet eller samtidig med at de er i jobb.
Det er også klare forskjeller mellom deltakerne etter landbakgrunn, både med tanke på sysselsetting og inntekt. Flyktninger fra Somalia og Irak har gjennomgående noe dårligere resultater enn flyktninger fra for eksempel Eritrea og Etiopia.
Utdanningsnivå påvirker også muligheten til å skaffe seg en jobb i Norge. Noen av de forskjellene som finnes mellom flyktninger fra ulike land, handler om hvilken tilgang de har hatt til utdanning
Integreringsloven gir en ramme for kommunenes og fylkenes ansvar i integreringsarbeidet. Men innenfor denne rammen både kan og bør det lokale tilbudet til deltakerne variere. En flyktning med høyere utdanning og relevant arbeidserfaring trenger et annet tilbud fra kommunen enn en flyktning som mangler grunnskole.
Variasjonen er også stor når det gjelder tilbudenes kvalitet og i hvor godt kommunene greier å tilpasse opplæringstilbudet til ulike deltakernes behov. Dette har konsekvenser for deltakernes resultater.
Å lykkes i arbeidslivet handler ikke bare om å få en fot innenfor, men også om å få en inntekt du kan leve av og en jobb du kan leve med.
Innvandrere er overrepresentert i de dårligst regulerte delene av arbeidslivet. Her er jobbene oftere midlertidige, med lavere krav til kompetanse og færre muligheter for å bevege seg over i tryggere jobber. Et godt introduksjonsprogram bør derfor balansere målet om rask sysselsetting med ønsket om god sysselsetting.
Anne Britt Djuve, Hanne Cecilie Kavli, Erika Braanen Sterri og Beret Bråten:
Introduksjonsprogram og norskopplæring: Hva virker – for hvem? .
Fafo-rapport 2017:31
Deltagere skal oppnå et minimumsnivå i norsk og det er kommunen og fylkeskommunens ansvar å skal sørge for opplæring slik at deltageren oppnår minimumsnivået. Departementet har utarbeidet veiledende retningslinjer.
Det er store, lokale variasjoner i hvilke resultater deltakerne får av norskopplæringen. En del av disse forskjellene skyldes ulikheter i sammensetningen av elevmassen. I rapporten «Introduksjonsprogram og norskopplæring. Hva virker – for hvem?» tok vi derfor høyde for dette, da vi skulle undersøke sammenhengen mellom kommunenes tilbud om norskopplæring og deltakernes resultater.
Det er store forskjeller mellom ulike deltakere i tilbøyeligheten til å bestå norskprøver:
Forskjellene i deltakernes utgangspunkt forklarer mye av variasjonen i resultater. Selv etter at vi har tatt hensyn til at deltakerne har ulike utgangspunkt, finner vi at opplæringsinstitusjonenes størrelse, organisering, samarbeidsformer og lærernes kompetanse har målbar betydning for deltakernes resultater:
Det er gjennomført svært få studier som har vært designet spesielt for å fange opp brukererfaringer i introduksjonsprogrammet. I mange evalueringer er likevel kvalitative intervjuer av deltakere inkludert.
Ved å sammenfatte innspillene fra ulike studier kan man etablere et inntrykk av visse mønster. Dette ble gjort i rapporten «10 års erfaringer. En kunnskapsstatus om introduksjonsprogram og norskopplæring for innvandrere».
Her er noen av de viktigste funnene:
For en fersk kartlegging av brukernes erfaringer med introduksjonsprogrammet, se IMDis egen undersøkelse fra 2021.
Over tid har norsk integreringspolitikk stilt stadig strengere krav til at innvandrere skal lære seg norsk. En av begrunnelsene er at grunnleggende norskferdigheter vil gjøre det lettere å delta i norsk arbeids- og samfunnsliv.
I rapporten «Hva arbeidsgivere snakker om når de snakker om språk» kartlegges arbeidsgiveres forståelse av språkkrav og språkprøver i forbindelse med ansettelsesprosesser.
Norskprøven kan forstås som en måte å formalisere og standardisere språk som en type målbar kompetanse. Samtidig handler språk om kommunikasjon i bred forstand. Rapporten belyser hva arbeidsgivere legger i at «søkere med innvandrerbakgrunn må være gode i norsk», og ikke minst – hvilke metoder og verktøy de benytter for å vurdere det språklige nivået til en arbeidssøker.
Betydningen av norskkompetanse hos utenlandske arbeidstakere har økt i takt med arbeidsinnvandringen og et stadig mer internasjonalisert arbeidsliv.
I en egen rapport ser Fafo-forskere nærmere på språkutfordringer på arbeidsplassen i tre ulike bransjer: ved et sykehjem, et universitetsinstitutt og på byggeplassen.
Fellestrekk på tvers av næringer er at mulighetene for å lære språk er avhengig av tilknytning til arbeidsplassen (fast eller midlertidig ansatt), bosted, opplevd nytteverdi og praktisering.
Som en del av undersøkelsen har forskerne intervjuet utenlandske arbeidstakere, deres kolleger og ledere om bruk av språk på jobben og i fritida. I tillegg omfatter rapporten også data fra en landsomfattende spørreundersøkelse blant bosatte polske og litauiske arbeidsinnvandrere.
Mathilde Bjørnset, Marianne Takvam Kindt og Jon Rogstad:
Hva arbeidsgivere snakker om når de snakker om språk.
Fafo-rapport 2021:03
Flere kommuner tok i bruk digitale plattformer i oppfølgings- og opplæringsarbeidet for første gang. Mange av kommunene rapporterer at dette er noe de ønsker å ta med seg videre.
Digitaliseringen representerer nye muligheter i introduksjonsarbeidet. Dette er knyttet til en økt differensiering av tilbudet, nye læringsmetoder, så vel som til oppfølging av deltakere som har permisjon fra programmet.
Under pandemien skapte imidlertid dårlig digital infrastruktur problemer i de fleste kommuner. I nesten fire av ti kommuner var mangelfull digital infrastruktur blant ansatte et problem.
Åtte av ti kommuner rapporterte dessuten at manglende nett-tilgang og digitale plattformer blant deltakerne utgjorde et problem da de la om til digital undervisning.
Mange av de ansatte er bekymret for at en overgang til digital oppfølging og opplæring vil fungere dårlig for de som har det mest krevende fra før.
Under nedstengningen kunne digitale kanaler fungere godt som en arena for å opprettholde noe sosial kontakt, svare på konkrete spørsmål og formidle grunnleggende informasjon. Men for at digitale plattformer skal fungere godt som en læringsarena for deltakere med lite skolebakgrunn, trengs større grad av tilrettelegging.
Det er derfor grunn til å advare mot en digitalisering av opplæringsarbeidet som ikke samtidig tar hensyn til at deltakere vil ha ulikt utgangspunkt for å dra nytte av en slik undervisningsform.
Gitt at mange av deltakerne i introduksjonsprogrammet har lav utdanning og lite erfaring med selvstendig læring i skolesammenheng, vil også digitaliserte tilbud kreve omfattende lærerstøtte.
FNs barnekonvensjon gir alle barn individuelle menneskerettigheter. Samtidig er barn, fram til de når myndighetsalder, foreldres ansvar. Foreldre har rom til selv å bestemme hvordan de vil oppdra barna sine. Samtidig reguleres foreldreskapet gjennom lovverk og velferdsstatlige tiltak.
Barn har krav på omsorg og omtanke. De skal med økende alder og modenhet tas med på råd. Avtaler om ekteskap inngått på barnets vegne er ikke gyldig. Barnet skal heller ikke utsettes for psykisk eller fysisk skade eller vold.
Foreldreveiledning i offentlig regi er drevet i flere tiår – først og fremst som et universelt forbyggende tiltak. Foreldre inviteres, men det er frivillig å delta. Hensikten er å forebygge problemer og å styrke foreldrene.
Det gis også foreldreveiledning på såkalt selektert og indikert nivå. Da er målet å korrigere og forbedre foreldre-barn-relasjonen der det er fastslått utfordringer eller risiko.
Fafo har både forsket på hvordan foreldre som har innvandrerbakgrunn opplever å være foreldre og hvordan de opplever foreldreveiledning.
Fafo har også forsket på foreldreveiledning sett fra veilederes ståsted.
Foreldre med innvandrerbakgrunn er – som andre foreldre – forskjellige og har ulike tilnærminger. Mens noen er tradisjonsorienterte og savner storfamilie og fellesskap i landet de forlot, er andre nysgjerrige på hvordan barneoppdragelse gjøres i Norge.
Foreldre som har deltatt i foreldreveiledning er fornøyd med å få mer kunnskap og større trygghet. Det samme gjelder at det har gitt dem et nettverk av andre foreldre de kan diskutere med.
Mens noen strever med å finne ut hvordan det norske systemet virker – ikke minst barnevernet – tar andre del i nye nettverk.
Foreldre som har deltatt i foreldreveiledning er fornøyd med å få mer kunnskap og større trygghet. Det samme gjelder at det har gitt dem et nettverk av andre foreldre de kan diskutere med.
Det framstår viktig at veiledere evner å skape relasjoner til foreldre bygget på åpenhet og anerkjennelse, ikke forhåndsdefinering eller -dømming.
Sentralt er både hvordan foreldre oppfattes og hva som anses som målet med veiledningen. Er målet å reprogrammere foreldre som omsorgspersoner, eller dels å informere om, dels å drøfte, hvordan krevende forhold kan håndteres – basert på ulike foreldres utgangspunkt?
Kommunene skal ha kvalifiserte veiledere, men står ellers nokså fritt i hvordan de vil legge dette opp. Flere kommuner har også erfaring med å drive foreldreveiledning som del av introduksjonsprogrammet fra før dette ble obligatorisk.
Når det gjelder foreldreveiledning, vil Fafos pågående undersøkelse av hvordan nye obligatoriske elementer i introduksjonsordningen iverksettes være konsentrert om hvem som veiledes, hvordan, av hvem, med hvilken hensikt og med hvilke erfaringer.
Se også:
Kapittel om foreldreveiledning i boka «Family Life in Transition». Guiding migrant parents in Nordic welfare states – cases from Norway and Sweden (Taylorfrancis.com, 2020)
Jon Horgen Friberg: Konflikt, fellesskap og forandring. Foreldreskap og sosial kontroll i innvandrede familier fra Pakistan, Somalia og Sri Lanka (Cappelen Damm Akademisk, 2019)
Innvandrere etablerer seg oftere som selvstendig næringsdrivende enn det andre nordmenn gjør.
Det er imidlertid store forskjeller mellom innvandrergrupper i hvilken grad virksomhetene overlever. Enkelte landgrupper har dessuten betydelig dårligere overlevelsesgrad.
Dette kan skyldes at innvandrere kan ha noen særskilte utfordringer ved bedriftsetableringer, blant annet knyttet til:
Disse utfordringene kan også forsterke hverandre.
Myndighetene ønsker at opplæring og veiledning i entreprenørskap skal bidrar til økt sysselsetting og at personer som deltar i introduksjonsprogrammet velger riktig karrierevei.
IMDi har utviklet faglige anbefalinger om hvordan deltakerne i introduksjonsprogrammet kan få tilrettelagt og relevant opplæring i entreprenørskap. Les mer i IMDIs artikkel om tematikken.
Fafo har undersøkt ulike typer tilbud som retter seg mot innvandrere som ønsker å starte egen bedrift, herunder også deltakere i introduksjonsprogram.
Vår forskning viser at det er to utfordringer å møte:
Mens mange tilbud retter seg mot den første utfordringen, er det færre som adresserer den andre.
Vi fikk blant annet lov til å være flue på veggen mens bosatte overføringsflyktninger snakket med sin veileder i introduksjonsprogrammet etter at de hadde vært hos et fylkeskommunalt karrieresenter og fått karriereveiledning.
Vår evaluering viste en stor variasjon i hvordan samarbeidet mellom karrieresentrene og kommunene var organisert for å gi nylig bosatte flyktninger et tilbud om karriereveiledning.
For eksempel ga alle tilbud om individuell karriereveiledning, men noen steder var det karrieresenterets ansatte som veiledet, andre steder lærte de opp kommunale veiledere. Karrieresentrene supplerte også den individuelle oppfølgingen med ulike gruppetilbud.
I rapporten påpeker vi at bosatte flyktninger kan ha god nytte av karriereveiledning for å bli kjent med sine muligheter i Norge, og starte en refleksjon over egne ressurser og ønsker.
Samtidig viser vår forskning at det kan ta tid å opparbeide seg det som karriereveiledere kaller «karriereferdigheter» i et nytt land. Dette handler om å opparbeide seg kunnskap, men også om å utvikle sine holdninger, mestringsstrategier, og kanskje å bryte med noen etablerte tanker om hva for eksempel en trebarnsmor kan gjøre.
Både veiledning og tid kan altså være til hjelp, men vi observerte også at det er en vedvarende utfordring å lykkes med å skape en toveis og likestilt dialog mellom deltakere og veiledere om karriere og kvalifisering.
Les mer i rapporten «Kompetansekartlegging og karriereveiledning av nyankomne flyktninger»:
Negativ sosial kontroll er definert i Regjeringens handlingsplan Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (2021–2024). Dette forstås som «press, oppsyn, trusler eller tvang som systematisk begrenser noen i sin livsutfoldelse eller gjentatte ganger hindrer dem i å treffe selvstendige valg om eget liv og fremtid».
Retten til selvbestemmelse omfatter identitetsspørsmål knyttet til kropp og seksualitet, valg av venner, religion, påkledning, utdannelse, jobb, kjæreste, ektefelle og helsehjelp.
Den første nasjonale handlingsplanen som berørte slike spørsmål kom i 1998. Den handlet om å forebygge og bekjempe tvangsekteskap. Denne ble avløst av nye planer på løpende bånd. Disse omfattet fra år 2000 kjønnslemlestelse og fra 2013 «alvorlige begrensninger av unges frihet» – en forløper til begrepet negativ sosial kontroll.
Fafo har gjennomført flere forskningsprosjekter som belyser og utforsker denne problematikken.
Utgangspunktet har vært fra frivillige organisasjoners innsatser og offentlige tiltak, men også sett fra foreldre og unges ståsted.
Foreldre
Blant foreldre oppleves individualisme – ofte forstått som egoisme – og liberale holdninger til rus og seksualitet som særlige truende sider ved det norske samfunnet.
Tradisjonelle verktøy for disiplinering og kontroll – som fysisk avstraffelse, felles religiøse normer og storfamiliens støtte – er ikke tilgjengelig her. Enkelte opplever at de ikke er i stand til å utøve foreldreskap på en adekvat måte.
En rekke sosiale forhold bidrar samtidig til endring i retning av mer liberal oppdragelsespraksis. Dette handler dels om læring og tilpasning, dels om endring som følge av konflikt.
Mange familier opplever at referansepunkter endrer seg. Idealiserte glansbilder av hva som utgjør en perfekt familie tenderer til å slå sprekker og miste sin betydning – over tid.
Ungdom
Blant barn av innvandrere til Norge er det betydelig oppslutning om kjønnslikestilling og økende aksept for homofili.
Unge med innvandrerbakgrunn som er født i Norge definerer seg i større grad som «norske», enn de som selv har innvandret. Samtidig opplever «ikke-hvite» og da særlig muslimer, barrierer mot å bli akseptert som norske.
Unge beholder den sterke familieorienteringen som preger foreldres hjemland, og tar bare i begrenset grad til seg det høye tillitsnivået i Norge.
Det kan spores kimer til generasjonskonflikter i skjæringsflaten mellom på den ene siden unges egne aspirasjoner og livsvalg, og på den annen siden deres lojalitet til familiens ofte mer tradisjonelle forventninger.
Mange unge rapporterer om mer konservative holdninger blant foreldre enn det de selv har, mens et mindretall rapporterer om alvorlige foreldrerestriksjoner i sine sosiale liv. Ungdom som er født i Norge er mindre utsatt for foreldrerestriksjoner enn de som selv har innvandret.
Offentlige myndigheter lente seg lenge tungt på sivilsamfunnet og deres forbyggende og avhjelpende innsats.
Etter hvert ble det etablert særskilte tiltak i offentlig regi, som minoritetsrådgivere på videregående og nå også ungdomsskoler, integreringsrådgivere på et utvalg utenriksstasjoner, et nasjonalt bo- og støttetilbud for ungdom som har brutt med sine familier, samt et fagmiljø i forvaltningen; «Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll» i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
Så langt har innsats mot negativ sosial kontroll og voldspraksiser som kan inngå i dette, blitt skilt fra generelle offentlige innsats mot vold i nære relasjoner. Dette synliggjøres ved at det fortsatt finnes en egen handlingsplan på feltet ved siden av handlingsplanen mot vold i nære relasjoner.
En viktig diskusjon er om man best integrerer forebygging og bistand mot slik kontroll og vold i det offentlige hjelpeapparatet gjennom «mainstreaming», særskilte tiltak – eller en kombinasjon av disse.
Fafo følger for tiden et tiltak med mentorfamilier- og beslektet innsats i regi av frivillige organisasjoner, med ambisjon om å støtte ungdom som har brutt med familiene sine.
Vi viderefører forskning på foreldre og ungdoms tilnærminger og følger etableringen av foreldreveiledning som en obligatorisk del av introduksjonsordningen.
I tillegg bruker kvinner gjerne lenger tid på sine kvalifiseringsløp enn menn, både fordi de har flere avbrudd i opplæringen og fordi de i snitt har lavere utdanning og mindre arbeidserfaring.
Hvordan introduksjonsprogrammet kan legges bedre til rette for kvinner har vært tema for en rekke av Fafos studier. Rapporten «Kvinner i kvalifisering» viser at utfordringsbildet – spesielt for kvinner med lite utdanning og store omsorgsoppgaver – er sammensatt.
Det handler om:
Flere kommuner har likevel funnet fram til gode metoder også for disse deltakerne. Dette handler om gode grep både knyttet til et mer målrettet programinnhold, gode strategier for å forebygge fravær, etablering av samarbeid med flere aktører, og større vekt på brukermedvirkning.
Introduksjonsprogrammet er en betydelig investering i norsk integreringspolitikk. Av hensyn til deltakerne og til samfunnet de er en del av, er det viktig å ha oversikt over hva som kommer ut av de ressursene som investeres.
De mest sentrale indikatorene for å måle om introduksjonsprogrammene er vellykkede eller ikke, er om deltakerne kommer i arbeid eller utdanning etter endt program.
For deltakere som står langt fra arbeidslivet er det også viktig å fange opp andre typer resultater. Dette kan handle om å nå mindre delmål på vei mot arbeid eller utdanning, og om kvalifisering til å delta i samfunnet i bred forstand og til å mestre hverdagslivet.
I rapporten «Kvinner i kvalifisering» og i artikkelen «If work is out of sight. Activation and citizenship for new refugees», diskuteres hva som kan være realistiske og konstruktive mål for programmet for deltakere som står langt fra arbeidsmarkedet, og hvordan ambisjonen om å kvalifisere til samfunnsdeltakelse kan gjøres i praksis.
Dette krever et system som er fleksibelt og lydhørt for nye flyktninggruppers behov. Derfor er det viktig at det tas hensyn til brukerperspektiver når kommunene utformer sine introduksjonsprogram.
Brukerne av introduksjonsprogrammet er imidlertid en sammensatt gruppe, med ulike behov og ønsker. Å ta hensyn til deres perspektiver kan være krevende. Det er ikke ett brukerperspektiv, men mange ulike, og introduksjonsprogrammet skal ideelt sett være utformet slik at det kan tilpasses en rekke ulike brukere.
Det er to ulike kanaler som kan brukes for å sikre slike brukerperspektiver:
Skal brukerne påvirke og vurdere handlingsrommet sitt, trenger de å være informert om hvilke rettigheter og muligheter de har.
Har de svært lave forventninger til for eksempel hva slags undervisningstilbud de kan få, og de ikke er klar over hvilke rettigheter de har, kan de gi uttrykk for at de er fornøyd med tilbudet de får – selv om de egentlig ønsker seg noe helt annet.
Reell bruker-medvirkning forutsetter derfor at deltakerne vet hva slags tilbud de har krav på, hva de har muligheter for å søke om, hvilke begrensinger eller krav som knyttes til ulike tilbud, og hvilke muligheter de har for finansiering, barnepass og tilrettelagt opplæring.
Ikke minst er det viktig at de forstår hva de kan gjøre for å klage, og at de opplever at de kan klage på veiledere eller lærere til noen de opplever som upartiske.
Om å gjøre brukerundersøkelser blant innvandrere:
Guri Tyldum
Tilgang på brukererfaringer. En gjennomgang av muligheter og utfordringer for brukerundersøkelser blant deltakere i introduksjonsprogrammet
Fafo-notat 2018:25
Anne Britt Djuve (Fafo) og Elisabeth Gulløy (SSB)
Veileder i brukerundersøkelser når innvandrere er brukere
IMDi-veileder, 2010
Om resultater fra brukerundersøkelser
blant innvandrere i introduksjonsprogrammet:
Ragna Lillevik og Guri Tyldum
En mulighet for kvalifisering. Brukerundersøkelse blant deltakere i introduksjonsprogrammet
Fafo-rapport 2018:35
Anne Britt Djuve og Hanne C. Kavli:
10 års erfaringer. En kunnskapsstatus om introduksjonsprogram og norskopplæring for innvandrere
Fafo-rapport 2015:26
Ragna Lilleviks innlegg under Bosettingsuken
Hanne Cecilie Kavli: Likestilling light? Innvandrede kvinner, familie og arbeid.
Overdimensjonert og lite kunnskapsbasert. Det er konklusjonen i en ny Fafo-rapport om norsk politikk mot kjønnslemlestelse, ifølge NRK.
Ved inngangen til 2021 innføres en rekke standardiserte elementer i introduksjonsprogrammet for flyktninger. Noen er obligatoriske både for kommunene og for deltakerne – andre er frivillige å ta i bruk. Målet er at de standardiserte elementene skal gjøre det enklere for kommunene å planlegge, utforme og gjennomføre gode program.
I prosjektet Helseintro er målet å frambringe kunnskap og kompetanse som vil bedre forholdene for flyktninger med helseproblemer i introduksjonsprogrammet, og deres sjanser til å lykkes i arbeidsmarkedet og samfunnet. Prosjektet er finansiert av Forskningsrådet og Fafo gjennomfører prosjektet i samarbeid med Norges arktiske universitet (UiT).
I den nye integreringsloven – gjeldende fra 1. januar 2021 – reguleres noen nye områder og grep i integreringsarbeidet. Fafo har fått i oppdrag av Kunnskapsdepartementet å undersøke hvordan disse endringene iverksettes.
Etter ny integreringslov har flyktninger og innvandrere rett og/eller plikt til å gjennomføre karriereveiledning når de kommer til Norge. I dette prosjektet undersøker vi hvordan tilbud om karriereveiledning er organisert, hvilke styrker og svakheter som finnes i dagens modeller og hvordan tilbudet kan utvikles videre slik at det treffer behovene blant nyankomne flyktninger og innvandrere best mulig.
Fafo og Institutt for samfunnsforskning undersøke hva som kjennetegner det norske matutdelingstilbudet.
I denne boken belyses viktige trekk ved velferdsstatens familier, ikke bare her og nå, men også i vår nære historie. Et bredt spekter av sosiologiske perspektiver tas i bruk for å beskrive og analysere de store endringene. Dessuten presenteres oppdatert kunnskap om familieformer og familiepraksiser.
Den norske velferdsstatsmodellen, og ikke minst familiepolitikken, er en viktig institusjonell ramme for å forstå utviklingen. Mye er kjent når det gjelder endringer de siste tiårene, men det finnes også mindre kjente trekk og nye problemstillinger. Blant de temaene som løftes frem i boken, er menns forsørgerarbeid og arbeidsdeling i innvandrerfamilier. Klasseforskjeller i skilsmissehyppighet, forsørgermodeller og bruk av familiepolitiske ordninger blir også diskutert.
Denne boken er skrevet både for studenter som vil lære om familieendring, velferdsstat og familiepolitikk og for forskere som vil oppdatere kunnskapene sine. Boken er redigert av sosiologene Anne Lise Ellingsæter og Karin Widerberg, begge professorer ved Universitetet i Oslo.
Kavli, H. C. (2014). Kan ikke, vil ikke, får ikke? FriFagbevegelse, 18. februar.
Djuve, A. B., Kavli, H. C. & Sønsterudbråten (2015). Et farvel til frivilligheten? Dagsavisen,
20. oktober
Hanne C. Kavli (2016). En fot innenfor er ikke nok. Kronikk i Kommunal rapport, 15. mars.
Nicolaisen, Heidi og Hanne C. Kavli (2016). Innvandrede kvinner faller ut av arbeidsmarkedet igjen. Intervju i Kilden, 17. mars.
Kavli, Hanne C. (2016). Om Innvandrerkvinner og deltidsstillinger. Nrk Dagsnytt Atten, 18. mars.
Kavli, H. C. (2016). Tar utdanning – kommer i jobb. Kommunal rapport, 3. november.
Kavli, H. C. (2016). Skredder uten tråd. Kommunal rapport, 15. august.
Kavli, H. C. (2016). En liste til besvær. Kommunal rapport, 2. juni.